4 dager

Jeg har ikke skrevet her inne på lenge. Har lissom ikke hatt motivasjon eller ork til det. Jeg har alltid elsket å skrive, og jeg tror det er bra for meg å gjøre det. Det er en slags terapi, og jeg føler meg alltid så lett etterpå.

Denne gang handler ikke dette om hvordan jeg alltid roter meg opp i merkelige og helt sinnsykt kaotiske situasjoner, eller hvordan galskapen følger meg hvor enn jeg går. Det her handler om 4 dager i livet mitt. Fire dager med mamma. 4 triste, men gode dager. Det handler om evig kjærlighet og bunnløs sorg.

De fleste av mine lesere har nok fått med seg at jeg mistet mammaen min for 4 uker siden. Jeg har fått så mye god støtte og varme klemmer i etterkant. Det er så deilig. Og det hjelper faktisk. Så tusen takk:) Jeg trodde helt ærlig jeg var godt forberedt til den dagen da mamma døde. Jeg har forberedt meg i 6 år. 6 lange og grusomme år. Jeg visste mamma ikke kom til å bli bedre. Jeg visste at hennes vei ville bli vond, tøff og vanskelig. Og det ble den. Herregud, det har vært helt jævlig. Å se mammaen sin visne bort, miste evnen til å gå, spise og snakke. Jeg unner ikke min verste fiende å gå gjennom det samme. Mamma var så levende, vakker og tilstede. Jeg elsket henne så sinnsykt høyt. Velger faktisk å si elsker, for jeg gjør det jo fortsatt.

Likevel, selv om jeg var forberedt, var det brutalt når hun døde. Plutselig skjedde det, og jeg ble helt paralysert. Men, faktisk ble jeg også litt letta når hun døde. Og det er så merkelig å skrive det, men sannheten er jo at hun fortjente å hvile. Hun hadde kjempet så mange år, og jeg tror hun kjempet for oss. Vi som kom og besøkte henne hver eneste dag alle de årene. Vi som satt der hos henne, klemte henne og trøstet henne når hun gråt. Jeg er i dag så utrolig glad for at jeg var der de årene. Jeg ville ikke gjort noe annerledes, ville ikke droppet en eneste dag hos henne. Men, faktum er at det slet meg helt ut. Det var mange triste dager også. Dager hvor jeg så mamma slite, dager hvor jeg gråt i bilen på vei hjem. Jeg har på en måte sørga i 6 år. Sittende fast et sted mellom kjelleren og første etasje. Lim under skoa, teipa fast i trappa. Et skritt opp, to tilbake.

• 

Likevel er det de 4 siste dagene som er viktigst. På torsdag fikk vi vite at mamma ikke ville få noe mer mat og drikke, hun var klar til å gi slipp. Vi møtte opp den torsdagen, jeg, pappa og broren min. Og vi dro ikke hjem igjen før hun døde på mandag. 4 sterke dager, tunge, vonde og triste. Men de var også helt fantastiske. For de dagene, mens vi holdt mamma i hånda, viste vi et samhold. Vi satt ved sengen hennes og lot henne få lytte til alle historiene. Vi snakket om alle bilene jeg hadde kondemnert. Da lo vi.  Vi snakket om seilturen til Hellas, hvor vi opplevde alle de fantastiske plassene. Da smilte vi. Vi fortalte deg hvor høyt vi elsket deg, og takket deg for alt du var for oss. Da gråt vi masse. Jeg fikk lov til å ligge inntil deg de 4 dagene. Jeg lå i senga di de nettene, holdt rundt deg med hodet mitt helt inntil halsen din. Det er de beste nettene jeg noen gang har hatt. Jeg sov ikke et eneste minutt de fire nettene, men jeg ville ikke gå glipp av et eneste sekund med deg. Og jeg tror nok at du merket jeg lå der. For jeg snakket til deg, og klemte deg hele tiden. Når puten min ble våt av salte tårer, da bare snudde jeg den.

Dette innlegget handler om kjærlighet mer enn det handler om sorg. For selv om hjertet mitt er knust, så ville jeg ikke at mamma skulle leve slik lenger. Jeg elsket henne nok til å gi slipp. De siste minuttene hun levde holdt jeg henne i hånda mens hun så rett på meg. Tror ikke hun helt var tilstede, for blikket var så tomt. Likevel sluttet vi aldri å snakke. Og jeg sa at vi kom til å klare oss fint, at hun kunne lukke øynene og sove. Og så gjorde hun det. Mamma ble borte. Hun lot oss få 4 dager til å si farvel. Og selv om vi egentlig hadde hatt 6 år, var de 4 dagene så viktige. Jeg er evig takknemlig for den tiden. Jeg finner trøst i de dagene. Når sorgen kommer over meg, og jeg er veldig trist; da tenker jeg på de dagene. Mamma var så uselvisk, hun tenkte aldri på seg selv. Hun tenkte alltid på andre. Og jeg vet hun ville at vi skulle ha det fint uten henne. Jeg føler hun fikk svar de 4 dagene. Hun så hvor kjærlige vi var, hvordan vi holdt sammen ved senga hennes. Jeg tror hun sovnet med tanken på at vi vil holde sammen, være glade i hverandre og ha det bra. Og det skal vi.

Jeg skrev et dikt til mamma de 4 dagene. Jeg skrev det mens jeg lå inntil henne i senga. Det ble ganske langt etter hvert. Jeg leste det i begravelsen hennes. Men, jeg ville at hun også skulle høre det. Derfor leste jeg det for henne den siste natta hun levde. Natt til mandag. Kanskje noen kan lese det og finne litt trøst. Kanskje flere er triste. I så fall, vit at dere ikke er alene. Tristheten er verre hvis man er ensom. Og gi mange klemmer, tusenvis av klemmer. Det er viktig, det!

Til mamma

Takk for livet og alt du gav.
Alltid til hjelp og alltid et ja.

Savner deg ille, voldsomt og veldig,
Men tenker at jeg var så heldig.
Du var sola som alltid var der,
savnet er stort, savner deg her.

Lyste opp rommet, gjorde meg glad,
ønsker deg lykke på reisen herfra.

Du holdt strikken vår stram,
passet godt på oss, hjalp oss fram.
Uten deg blir det rart å være,
du var vår klippe, vår alles kjære.

Du kjempet så lenge, umulig å vinne,
men vi var her med deg, alle mennskene dine.
Nå er det trist, kan ikke smile.
Men tiden vil komme da sorgen vil hvile.

Jeg ønsker at livet ditt ikke ble slik
at vi kunne dele på smertene.
Men du varmet oss godt i hjertene
På omsorgen din ble jeg rik.

De sier at tiden vil hjelpe oss alle,
at sorgen blir mindre og tårer vil stanse.
Vi vil atter få smile, leke og danse,
Selv uten deg, vår siste skanse.

Du slet med de enkleste ting,
tittet forvirret omkring.
I starten ville vi ikke forstå,
hvor ille det nå kunne gå.

Det var vondt å se deg svinne,
hardt å kjenne på sinnet.
Men vi kunne ingenting gjøre,
klagene dine fikk ingen høre.

Jeg savner shoppinga vår
Føles som det var i går.
Du var min trofaste makker,
sa alltid at jeg var vakker,
ga meg ros for klær og hår.

Jeg er glad for at vi var så nære
Vi var kosete, varme og kjære.
Jeg vet at du trengte å sove.
Jeg vil elske deg alltid, det kan jeg love.

Du var tapper inn i det siste,
ga oss omsorg og håp i det triste.
Du var sterk der jeg var svak,
modig da jeg var spak,
Inderlig vond å miste.

Du var min beste venninne,
en jeg fortalte alt til.
Du var trøstende, varm og mild.
når jeg trengte å høre rådene dine.

Tenker at nå er det mørkt, veldig sort.
Tenker på alt jeg skulle ha gjort.
Tenker at tiden vi fikk skulle vare
men nå er det sent, tanker er harde.

Klemmene dine er godt gjemt i hjertet,
de var det beste du gav meg.
Når tristheten kommer, og jeg er lei
er savnet av klemmer den største smerte.

Jeg synes ting er urettferdig,
fryktelig slemt og uverdig.
Du fortjente aldri dette, mamma.
Altfor hardt ble du ramma.

Vi har stått sammen i dette
opplevelser sterke, følelser rette.
Sammen må vi leve videre uten deg,
som holdt oss sammen, viste oss vei.

Jeg husker jeg satt på badet og titta
når du pyntet deg klar til fest.
Det er noe jeg husker aller best
selv om jeg var ganske litta.
Du var så sinnsykt vakker og fin
og jeg ville bli som deg
Jeg satt der som limt fast, ble aldri lei
Var stolt jeg var datteren din.

Den siste tiden ble fin
vi samlet oss alle rundt sengen din.
Gråt, lo og hadde det bra,
selv om vi visste du snart skulle dra.
Dine rynker ble raskt visket ut
Ingen smerter, en lykkelig slutt.

Jeg ligger med ansiktet godt inntil halsen din.
Vet altfor godt at tiden er inne.
Må du solskinn og ferietid finne,
Sov godt, gode mammaen min.

når ting som ikke bør bli stress, blir stress

Jeg er ukomplisert. Føler jeg selv i alle fall. Det er ganske rett fram alt sammen. Ord, uttrykk og kroppsspråk. Likevel velger jeg stadig å gjøre ting jævlig komplisert for meg selv. Selv de minste ting, de minste gjøremål blir kompliserte.. og skaper dritmye stress. Unødig stress. Jeg sliter blant annet med å kunne beregne tid.  Det skjedde senest i dag.

De to siste gangene jeg har vært på kino har jeg gått før filmen var ferdig. Jeg var tvunget, parkometeret gikk ut. Jeg orker ikke en sur bot på 600 kroner, det blir for drøyt. Da går jeg heller glipp av slutten. Sist gang var jeg på kino med ungene. Kaptein Supertruse. Hadde ikke engang spist opp popcornet før jeg måtte løpe fra ungene for å legge på mer penger. Fikk ikke med meg den beste delen av filmen. Jeg løp ut dørene og ned til parkeringshuset vegg i vegg med kinoen. Svett som f…  og noe stressa oppdaget jeg at parkeringsvakta akkurat kom kjørende inn. Jeg hiver meg inn i bilen og puster letta. Dodged the bullet, slapp unna. Jeg kjører ut, og parkerer på 10-minutters plassen utenfor. Går bort mot kino utgangen for å ta imot gutta. De hadde glemt å ta med tomflaskene, det er strek i regninga. Ellers OK. Kvelden endte godt.

I dag var det på`n igjen. Kino med kollegaene.

En kollega spurte meg hvor jeg hadde parkert.  Jeg forklarer at jeg står i parkeringshuset ved siden av. Gul sone. Det betyr billigere enn rett utenfor, den sonen er RØD. Kollegaen min sier hun har parkert på andre sida, på Kråkerøy sida. Der er det gratis. Jeg tuller med henne, gliser og sier at jeg tar meg råd til den femtilappen. Ha ha. Morsomt. Vel, den som ler sist ler best. Og det var ikke meg. Jeg lo først.

Jeg stod ganske lenge og tenkte der inne i parkeringshuset før jeg satt inn kortet. Hvor lenge skal jeg stå? Hvor lenge varer filmen? Jeg skal ikke betale mer enn det jeg MÅ, ikke en krone for mye! Så jeg regner med fram. Filmen varer i 1.44. Den begynner kl 18:45, Javel, jeg tenker at jeg da må betale for 1. 46 time. (to minutter i gåtid fra kino til parkeringshus) Jeg må betale fra kvart på syv til halv ni. Ja, da er det i orden. Jeg går for å møte de andre. Blir gøtt med popcorn.

Når filmen har vart i 1 time og 40 minutter begynner jeg å bli litt anspent. Jeg ser at filmen ikke er inne i de siste to minuttene, det må da være minst 10 minutter igjen. Nå har jeg kun fire minutter på meg. Dette går ikke. Jeg har bomma, nok en gang. Jeg sitter og tenker litt på hvordan det kan skje. Det irriterer meg at de skriver at filmen varer i 1.44 når den tydeligvis varer LENGER! Forbanna må jeg innse at jeg nok en gang går glipp av slutten. Jeg hvisker til kollegaene min (hun som parkerte gratis på andre sida) at jeg må gå. Hun ser på meg med sjokk og vantro. – Må du gå? – Ja, parkometeret går ut. Sorry, vi snakkes senere.

Jeg tusler nedover trappa mot utgangen. Jeg føler for å snu meg idet jeg kommer ned. Ja, jeg følte det på meg. De sitter og  ler. Ler av hun som ikke får med seg slutten. Faen. Jeg er dustete.

I bilen tar jeg meg tid til litt sjelegransking. Litt refleksjon. Jeg undres over to to ting :

• hvorfor gjør jeg dette mot meg selv?
• hvorfor gjør jeg det så ofte?

Oppsummering: Jeg betalte virkelig ikke mer enn jeg måtte. Jeg betalte mindre enn jeg burde.

Klassisk Trude. Bra jobba!

The asshole of the day (year- all the time) award goes to….. ME

vann i snorkel`n

Jeg har aldri vært særlig interessert i svømmesporten. Jeg hopper heller fra 10 meter enn å svømme 10 meter. Men, faktum er at ryggen min ikke tåler så mye intens trening som tidligere, så svømming er et godt alternativ. Men, herregud i helvete sier jeg bare. Det er risikosport. Ikke visste jeg at Kongstenbadet er blitt et slags anarki, hvor gamle, føre dette Kongstensvømmere tror de har ENERETT og fuss i valg vedrørende svømmebanene. Det ble nesten slåsskamp i bassenget, og det ble tatt noen dårlige valg der i vannet.

Jeg kommer inn i svømmesalen. Der er halve bassenget reservert til svømmere (altså meg) Den andre halvdelen kan ungene få, der skal de leke og hoppe fra kantene (som egentlig ikke er lov, sist jeg var der med ungene, var det en liten drittunge som hoppa og landa på skuldra mi. )

Vel, svømmedelen er inndelt i ulike baner, adskilt med sånne runde lange pølser. Jeg ser at alle banene er opptatt, så jeg spør badevakten om det kan være to i samme bane. Det får jeg bekreftet. Da er det bare å sette i gang. Jeg crawler i ca 10 minutter før han jeg deler vann med går i dusjen. Etter 15-20 minutter alene ser jeg fra den ene kortsiden at det har dukket opp ei dame på den andre siden, i samme felt som meg. Da jeg kommer til den andre siden ser jeg at hun driver og monterer en snorkel. Dummeste jeg har sett, svømme med snorkel? Like fullt ser jeg at hun har fysikken til å overkjøre meg fullstendig (eller oversvømme?) Før jeg rekker å fortsette på en ny runde innleder hun en samtale. Eller, det var kun en setning. – høyre-høyre? Jeg ser på henne gjennom svømmebrillene, som dogger noe helt for forferdelig. Jeg ser kun konturene hennes, men hun ser hysterisk morsom ut med briller og snorkel. Litt smågal også. Jeg foreslår å holde samme side fram og tilbake, så slipper hun å svømme forbi meg hele tiden (da jeg innser at hun tar svømminga skikkelig seriøst) -Vi som driver med svømming har alltid gjort det sånn, det er innprenta i hodet.  Driver med svømming, tenker jeg mens jeg svømmer videre, godt inn på høyrekanten. Etter tre sekunder peser hun forbi  meg på venstresiden. Herregud, er det mulig? Jeg ser at feltet ved siden av oss er ledig. HELT ledig! Hvorfor i h….. kunne hun ikke svømme der isteden?

Etter to runder til begynner jeg å innse at jeg er et irritasjonsmoment. Svømmedama kommer stadig nærmere, tettere innpå meg hver gang hun skal svømme forbi. Jeg kjenner en negl på armen, en skulder mot hodet og ved en anledning svømmer hun faktisk forbi meg PÅ INNSIDEN!!! Altså på HØYRE siden!! Javel, tenker jeg. Hun er veldig ivrig, for å komme forbi meg på den siden, måtte hun faktisk svømme 20 meter under vann, da den plastpølsa var i veien for henne. Jeg begynner å bli mer enn litt irritert, og hver gang hun passerer meg passer jeg på å plaske litt ekstra med bena. Kanskje den forbanna snorkelen hennes fylles med vann, og hun får en skikkelig god smak av det drittvannet vi sikkert svømmer rundt i.  Vet ikke om hun merket noe av det, men like fullt: neste runde dro hun meg hardt i det ene beinet før hun passerte meg. DER var det nok, jeg stopper opp og dytter henne hardt inn mot den forbanna pølsa. -hva driver du meg egentlig, er du ikke helt ì orden?? (merkelig, jeg vet. Men det var de ordene som falt meg inn akkurat der og da.)

Jeg svømmer videre, og merker ikke at hun blir borte. Tenker at hun har tatt hintet og flyttet seg over i den ledige banen. Men, tror du ikke; hun gikk med briller og snorkel rett bort til badevaktene og klaga på meg. PÅ MEG! Da jeg kom bort til nærmeste kortbane stod badevakten der og ventet på meg, med et alvorlig blikk. Jeg tenkte at jeg måtte komme henne i forkjøpet. – Ikke si meg at du kom hit nå for å irettesette meg, da jeg faktisk var her først. Dama er jo ikke helt god, hun prøvde å dra meg under vann opptil flere ganger (selv om det bare var en gang). Jeg dyttet henne bort i selvforsvar faktisk!

Badevakta ser på meg, lener seg ned og ser på meg med triste øyne. – Jeg vet, vi har hatt noen episoder med henne tidligere. Sjefen min er ikke her i dag, men hadde det vært mulig for deg å fortsette på banen ved siden av? Jeg beklager så mye, jeg forstår deg veldig godt. Hun (svømmenazisten) er tidligere Kongstensvømmer og vil bare svømme i denne banen her, sier hun og peker ned på den banen jeg svømmer i.  Der og da tar jeg et valg, jeg svømmer over til den andre banen. Badevakta så enormt trist ut, og jeg liker henne veldig godt, hun er alltid blid og positiv. Bare ikke nå. Og så forstår jeg at det er mer synd på de som jobber der, de må tåle det sure trynet hennes hver uke, sikkert flere dager i uka også. Risikotillegg sier jeg bare. Etter et par minutter mister jeg litt piffen, og orker ikke svømme mer, selv om jeg har en hel bane for meg selv. På den ene siden tenker jeg at jeg har latt henne vinne, hun tror sikkert at vakta kjeftet på meg og jaget meg vekk. Hun må jo være dritfornøyd. På den andre siden vil jeg skynde meg og dusje før henne. Dama er jo ustabil. Selv om hun sikkert er over 50 så hun veldig senesterk ut.

Best å ikke ta noen sjanser, jeg går i dusjen.

 

 

 

 

 

 

 

en liten time out

En liten advarsel: ganske langt innlegg. Lengste til nå faktisk. Men les gjerne, når du har tid til det. Jeg lover at du vil sitte igjen med enn følelse av at du slettes ikke er så verst.

Jeg kan ikke huske sist jeg var SÅ sugen på ferie. Sugen på et lite(eller stort) avbrekk fra hverdagen min som kone, mamma, datter, husmor, fotballmamma og vaskehjelp. Herregud, God have mercy on my tired ass. To gutter som krangler om ABSOLUTT ALT! og et hus som faen meg absorberer støv og edderkopper som bare helvete. Beklager språket. Eller, nei, det gjør jeg faktisk ikke. Jeg synes det er et nokså mildt sammendrag av mitt noe triste liv for tida. Jeg lever jo utelukkende mitt liv i rask galopp mellom vaskerommet, tørkesnora, jobben, SFO og UTALLIGE fotballbaner. For å gjøre det enda tristere; høydepunktene er faktisk den timen jeg kan skravle med andre foreldre mens jeg ser en av gutta spiller kamp. For da er det kun den ene tingen jeg skal konsentrere meg om, Kun det ene stedet å være. Patetisk, men sant. Det virker til å være et fantastisk utgangspunkt for en reise.  Og ikke et forbanna minutt for tidlig!

Jeg har innimellom lekt med tanken om å skrike meg til et enerom på et eller annet  “hvilested”. Hvor man kun har EN ting å drive med: ligge på madrassen og lese. Hele dagen. I fred og ro. Kun avbrutt av tre-fire måltider om dagen. Helst med valgfri drikke.

Vel, jeg trengte heldigvis ikke å bli sperra inne på ubestemt tid. Jeg dro heller til Sibiu. Et valg som skulle vise seg å være befriende deilig, og selv om det ikke gjorde underverker for min fysiske helse, så ble jeg desto friskere i hue. DIGG!!!!!!!!

Og nå skal jeg fortelle dere om starten på denne reisen. En halsbrekkende, dramatisk og traumatisk reise til Gardemoen. En reise som vanligvis tar 2 timer (maks)

Jeg brukte 5 timer.

Dette er meg idet jeg setter meg i bilen i Fredrikstad: veldig hæppy

Dette er meg ca tre timer senere: noe mer usikker

Du lurer sikkert på hvordan i  helvete det går an?  Vel, det hadde vært kult å komme med en forklaring som får deg til å nikke sympatisk. Som en ulykke, et biltyveri eller et illebefinnende. Men, nei. (selv om det sistnevnte skulle vise seg å stemme greit etter hvert) Nei, jeg fikk enkelt og greit en aldri så liten blackout. Totalt kaos i hue. Fullstendig panikk grunnet min forbanna helvetes mangel på stedsans. Kunne lagt hele skylda på Google maps (for dritten svikta meg da jeg trengte den mest) men jeg må selv ta en stor del av skylda siden jeg knapt nok finner veien ut av nabobyen uten å bryte helt sammen.

Jeg hadde selvsagt klart reisen fra Fredrikstad til Gardemoen, men det var nå en gang sånn at jeg skulle en liten svingom innom Oslo sentrum for å plukke opp et par venninner. Og da var vi i gang. Massive melt down in progress

En gang i nærheten av Moss oppdaget jeg at Google maps ikke kunne hjelpe meg på denne reisen. Da åpnet jeg ikke mindre enn tre andre navigerings apper. Uten at resultatet ble noe bedre. Det ble verre, faktisk. For det skulle vise seg at tre så store apper tømmer en iphone for batteri rimelig kjapt. Så da gikk det som det måtte gå; et sted i nærheten av Sinsen måtte jeg innse at løpet var kjørt. Etter 20 minutter intens galmannskjøring i storbyen, i rushtrafikken, med x antall styggefingre rettet mot meg fra andre bilister, var det en knekt Trude som måtte svinge inn på et Mekonomen verksted for å lade mobilen. Det var bare å ringe til min venninne, som hadde ventet på skyss en god stund, og si at hun måtte ta flytoget. Eller, det var hennes forslag egentlig. Hun hadde manisk prøvd å ringe meg MANGE ganger mens jeg kjørte hvileløst rundt med gråten i øya. JEG HAR IKKE STRØM; DRIT I Å RINGE MEG:  Stakkars Lili. Hun traff meg på en dårlig dag.  Jeg følte meg litt som han guttungen her:

Vel, inne på Mekonomen fikk jeg skikkelig sympati. Idet jeg kom stormende inn døra med glugger store som faen ble jeg rett og slett geleidet ned på en stol. Jeg fikk også en karamell med sjokoladetrekk. Herregud, jeg sugde så intenst på den at hun i nabostolen (som ventet på dekkskift) faktisk flyttet seg to stoler bort. Jeg spurte fyren bak disken om veien til Gardemoen. Han var så snill stakkars.. Han ga meg – dette ordner seg vet du-pust med magen-ikke sovne-hold fokus – blikket. Så fortalte han meg at jeg bare skulle kjøre rett fram hele veien til jeg så skiltet til Gardemoen og Trondheim.

Lettelsen jeg følte akkurat da; herregud, jeg fikk så lyst på øl. Masse øl.

Nå skulle man tro alt lå til rette for en kjapp kjøretur for Trudemor. Men Trude eller ei: jeg var ikke den eneste som skulle ta langhelg! Køen stod hele veien fra Mekonomen og så langt  jeg kunne se. Dermed ble jeg usikker igjen. Ville jeg rekke flyet? Var jeg på rett vei? Midt inni en eller annen tunnel åpnet jeg vinduet mitt og ropte til fyren i filen ved siden av: er dette veien til Gardemoen? Ba jo om et dumt svar, der jeg sikkert så helt psycho ut. Svett i luggen og med utvidede pupiller. Tørr i kjeften var jeg også. Klarte jo knapt nok å svelge. Vel, jeg fikk ingen dumme svar. Ingen svar i det hele tatt faktisk. Kødden lukka vinduet på bilen sin. WTF? Jeg valgte å stole på Mekonomen mannen. Og det var lurt. 60 min senere så jeg det vakre skiltet: Gardemoene airport 500 m. HALLEFUCKINGLUJA. Feel like doing the Carlton Dance.

Dessverre var ikke dette slutten. Det var ikke engang begynnelsen på slutten. Neste mål: Dalen parkering. Lili hadde sagt jeg bare kunne følge skiltingen til Dalen. Det var ca 10 min fra landingsstripa. Vel….. etter å nesten ha kjørt INN i adgangshallen var jeg noe forbauset over mangelen på skilting til Dalen. Jeg hadde 2 prosent på telefon. – LILI; HVOR I HELVETE ER DALEN?? JEG SER IKKE NOE SKILT! Jeg står nesten parkert INNE på taxfree nå, hvor er dere??

Jeg fikk til svar at jeg selvsagt måtte følge skiltene til Jessheim først. HÆ??????? Det sa ingen!! Jeg slenger telefonen ned på setet ved siden av meg, snur bilen rundt og kjører tilbake der jeg kom fra. Helt på måfå. Null peiling. Bar bakke. Der ser jeg en bensinstasjon. Jeg bremser nesten ingenting før jeg hiver meg rundt svingen. Det må ha vært en slags lyd i alle fall, for alle som står og fyller bensin ser på meg idet jeg går ut av bilen. Jeg har nå sittet fem timer i bilen, jeg er så klam og svett så jeg lurer på om jeg har pissa på meg uten å merke det.

Jeg finner meg et stille hjørne utenfor kundetoalettet. Jeg plugger inn laderen og sitter der med telefonen på fanget og bøyde knær. Jeg merker at jeg har begynt å gråte igjen, men det driter jeg i. Jeg rekker ikke engang burger og øl på O`learys. Det er jo tradisjon, ALLTID burger og øl før avreise. Helvete,  det er synd på meg. Jeg tørker meg under øya. Da kommer det en kar bort til meg. Han lurer på om jeg trenger hjelp. Praise the lord!! Jeg ser opp på han og akkurat da, i det øyeblikket, blir jeg litt sånn euforisk glad. Som etter det første måltidet på en uke, eller den første solstrålen på våren. Flyet går om halvannen time, jeg kan fortsatt rekke det. (men ikke øl og burger, i alle fall ikke burger)

Min reddende engel tilbyr å følge meg hele veien til Dalen parkering, selv om han ikke skal den veien. Herregud, det er nesten for godt til å være sant. Jeg tørker tårene nok en gang, tar med telefon og lader og følger han ut døra. I sidesynet ser jeg at alle de som står i kø ved kassa ser etter oss. Drama of the year award goes to….. ME!!

Etter kun fem minutter ser jeg skiltet; Dalen. Jeg vinker til min nye Jesus og parkerer bilen. Shuttlebussen står klar, JEG ER KLAR!

Lili har ventet på meg ved innsjekk, snille gode Lili. (de andre sitter nok inne og drikker øl) Da vi endelig møtes der inne klarer jeg knapt nok gå i en rett linje. Etter fem timer i bil fra Fredrikstad er jeg så sliten at det bikker litt over for meg. Jeg prøver å være litt sånn kjekkas, dette var null stress- type. Men etter å ha bestilt svele med brunost og rømme( som jeg faktisk ikke liker noe særlig), og bælmet 0,75 l øl nesten på styrten er jeg nok avslørt. Trude er redusert. Skygge av meg selv. Men 20 min senere går jeg opp den flytrappa mo i knærne men høy i hatten. Og med verdens beste følelse. Ever!

Det har tatt meg noen timer å komme hit, men det er glemt nå. Når jeg går sammen med åtte fantastiske jenter om bord i det flyet…. som jeg føler jeg har kjent i alle år (når jeg nettopp har truffet dem for første gang)., da MÅ det jo bli bra.

Jeg har hatt den beste turen på så lenge jeg kan huske. Jeg vil nok skrive mer om denne gjengen senere. Men nå nøyer jeg meg med å le litt av meg selv. For jeg klarte selvsagt å legge igjen bankkortet på flyet i Munchen. (der vi mellomlandet) Da jeg oppdaget tabba, og fortalte det til jentene, var de faktisk MYE mer overrasket enn meg. Og mer bekymra. Men ikke jeg. Neida. Ikke denne jenta. Det skal mye mer til enn et fuckings visakort. Jeg vet det alltid ordner seg for snille jenter. For det sa mamma til meg før. Og det stemmer.

Alltid. Også denne gang. For se hva jeg fikk idet jeg skulle gå inn på flyet til Sibiu:

Jadda. Visakortet, check!

Og selv om jeg samtidig fikk en telefon hjemmefra om at politiet hadde vært på døra etter henvendelse om at minstemann råkjørte på feltet med sin nye el-motorsykkel (han ble faktisk smugfilma av en nabo, som sendte filmen til politiet) så kunne ikke engang dette ta fra meg øyeblikket.

Faen heller, nå er det min tur!

tusen takk til disse flotte jentene. Love u

endelig på flyet

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

resirkulering

Jeg vil ikke si at jeg er et miljøsvin. Jeg gjør en USEDVANLIG bra jobb med å kildesortere her hjemme. Jeg sorterer bort alt som er av negative og sure unger for eksempel. Det er rett opp på rommet med døra lukket. Noen ganger går jeg selv inn i senga mi, for jeg kan også være sur. Helt sinnsykt sur faktisk. Det er som Dr Jekyll og Mr Hyde her hjemme noen ganger. Det kan gå fra smil og latter til brå, ufrivillige tics rundt øya. Og da er det bare å komme seg bort. Jævlig langt bort.

Men, det var en digresjon. Jeg har noe annet å dele med dere. Noe som er mer i tråd med min overskrift; resirkulering. Here it goes

Jeg er så “heldig” å ha en til dels MEGET ivrig kildesorterer som mann. Jeg kan dra det så langt som å si at han er oppsiktsvekkende opptatt av ideen av å være miljøvennlig. Og det er jo bare positivt, selvsagt! Tingen er bare at det genererer så helvetes mye jobb. En jobb som INGEN av oss er videre interessert i å ta. Og da er vi i gang.

1 : Vi har to stykk små “bøtter” i ulike farger som står plassert under stekeovnen vår. En rød som er til plast og en grå til glass/metall. De er rimelig stusselige i størrelsen, og dette er det største problemet. Det er jo ikke plass til NOE SOM HELST!! De må tømmes HELE tida. Og det gidder jeg ikke. Da blir det seende sånn ut::

Selv bikkja ser jo galskapen her.

Vel, jeg har mine strategier for å unngå å fylle den forbanna bøtta hver dag. Det hender jeg er skikkelig crazy og legger et rømmelokk i den vanlige søpla. Eller en liten strips. Ja, det er ikke store greiene, og jeg dytter det til og med litt nedi søplebøtta, for at min mann ikke skal finne det. Høres sykt ut, jeg vet. Enda sykere er det at han faktisk sjekker. (innimellom) Så sitter jeg i stua og hører han åpner døra til søpla og det blir litt stille. Etterfulgt av en liten harking.. Som om det er noe som sitter fast i halsen hans. Og jammen kommer han inn med det lille rømmelokket… Så ser han på meg med sånne Sad Sam øyne.. Som om jeg har gjort noe utrolig farlig. Jeg får nesten litt dårlig samvittighet.. nesten.

Med dette utgangspunktet blir det som det må bli: innholdet i den rød bøtta (plast)blir trøkka sammen, det hender at jeg tar ut bøtta og tråkker nedi der for å få plass til et ekstra rømmebeger. Og når DET heller ikke funker,… Vel, da åpner jeg døra på gløtt og hiver inn plasten før jeg hiver meg inntil døra igjen.. slik at den akkurat lukkes uten at det blir en glippe der. Så når min mann like etter står der og skal kvitte seg med en aldri så liten plastbit,…. da åpner han døra og alt fyker utover gulvet. DA må`n jo gå ut og tømme bøtta.  Det som skjer først er at vi tømmer innholdet over i en pose… Som vi bærer ned til garasjen.. Eller, først så står de noen dager i gangen. Det gjelder for øvrig alt mulig, søppel, plast, metall og gamle sko.

I garasjen skal de over i en STOOOR pose, som blir hentet sammen med papir og papp. Jeg gidder ikke alltid å legge posene i den store posen, så da blir de liggende rett innenfor døra til garasjen…

Huff. Stakkars Karl-Richard. Nå fikk jeg faktisk litt dårlig samvittighet…. Eller vent… nei, det får jeg ikke. Det er jo han som har påtvinget oss dette miljøstyret.

Det er ikke  stort bedre med den grå bøtta. Enda verre faktisk. Plass til to ølflasker og en maisboks. Det gjør meg forbanna. Og sliten. Innholdet her legger vi først over i poser, som vi bærer ned i boden. Der blir de liggende i ukesvis, og det blir MANGE poser etter hvert. Så tømmes posene plutselig (når en av oss gidder) opp i store spann (som vi brukte som skittentøyskurver før) Så blir de fylt til randen.. Og isteden for å ta de forbanna store spanna med oss i bilen til disse miljøstasjonene så blir de stående der, i boden… sammen med ALT MULIG ANNET!

Så var det dette med PAPP. Jeg fikk en papp pose da jeg handlet blomster. Den plasserte jeg på det store vaskerommet vårt. Så er det enkelt å hive pappen oppi den. Det går for så vidt greit. Når sekken er full så tømmer vi den i den søplekassa med det BLÅ lokket. Så hentes den en gang i måneden. Det er trangt på vaskerommet, men jeg ofrer selvsagt ryddigheten for å være miljøvennlig. Så der kan man se: jeg gjør en innsats:)

Jeg lurer litt på hvordan alle andre kildesorterer. Er det like mye styr? Eller finnes det andre, enklere måter å gjøre dette på? Og hvordan i pokker kan det gjøres annerledes? Og hvorfor føler jeg meg som en hykler når jeg underviser mine elever i akkurat dette tema nå? Miljøvennlighet og ressursgjenbruk står på timeplanen og jeg står der foran klassen og forteller om alt det jeg gjør hjemme for å spare miljøet. Og jeg merker jeg får en litt dårlig følelse for at jeg faktisk HATER å kildesortere. Men det sier jeg selvsagt ikke til mine flinke og miljøvennlige elever. Til dem sier jeg at jeg finner det enkelt å kildesortere hjemme. Og det er noe ALLE bør gjøre… for miljøet.

That`s  my story and I`m sticking to it.

 

 

 

fuckings pi

Jeg har, etter åtte lappetepper, tre gensere, femti kjøkkenkluter, seks skjerf og en halv sokk kommet over i interiørfasen av strikkedilla mi.

Første steg: lampeskjerm. Eller lampeskjermtrekk. Har tenkt på det en stund og har en tanke om at dette er rimelig highfashion… Vel, jeg fant noen bilder på nettet jeg skulle bruke som inspirasjon. Var så fantastisk entusiastisk og uredd at jeg til og med sendte et bilde på messenger til alle mine venner (nesten alle) Fikk så mye skryt, de trodde selvsagt at JEG hadde strikket det selv. HA HA HA, ler høyt

Ser jo flott og snasen ut. Jeg setter i gang. Finner garn på europris og hiver meg over strikkepinnene. Eller, først må jeg finne oppskrift.

Ha, dette høres greit ut. Heldig for meg at fru Møllenberg deler sine oppskrifter, helt gratis. Jeg måler min lampeskjerm, den er 50 cm i diameter. Da blir det 80 masker, 12 masker hver 10 cm. Jeg er i gang.

Etter et par dager er jeg spent på hvor langt jeg har kommet. Kan jo ikke være så lenge til mission complete. Jeg går ut på kjøkkenet for å måle. I hånda har jeg strikketøyet mitt, som jeg nå bare kaller strikke TØYSET.

Her er lampa mi:

Og her er strikkehelvete mitt: Finn en stor (eller liten i dette tilfelle) feil!!

Jeg måler:

Og her ler jeg godt. Det varte i ca 1 minutt. Ikke så rart egentlig, det er jo LATTERLIG hvordan jeg ikke oppdaget tidligere, at JEG MÅLTE DIAMETER ISTEDENFOR OMKRETS!!!

Jeg føler meg…..

Mannen min ler godt han også, han gjør meg oppmerksom på forskjellen mellom disse matematiske begrepene. Jeg må gå tilbake og lese oppskriften. Det stod jo….

 

Ja, se der, det står jo faktisk OMKRETS. Det var morsomt. Min morsomme husbond lurer på om jeg ikke kjenner til begrepet PI. Her begynner jeg å bli litt mer irritert. Latteren er borte, det er helt tomt inni hue. Min komiker av en mann spør sønnen vår på 10 om han vet hva PI er. Jeg føler meg ganske liten, men finner trøst i guttens svar: PI, det betyr tisse…

Ja, nå måtte vi faktisk le litt alle sammen.

Jeg kom raskt over i en jeg-er-så-forbanna-dum fase. Det-er-ingen-som-elsker-meg fase. Er jeg virkelig såååå udugelig fase?

Casper tok bilde av meg, der jeg satt og velta meg i selvfornedring. Jeg følte faktisk en viss ovenfra og ned holdning selv fra bikkja, selv om han satt på gulvet. Det går vel faen ikke an? Jo, det gjør det. Jeg føler meg dummere enn den dummeste av dem alle. Han her:

For denne lampeskjermen trenger jeg en del flere masker. Den er 50 cm i diameter. Jeg må Google (for gubben har dratt på trening)

O = pi ganger med diameter. 3,14 ganger 50. Det skulle bli 157 i diameter. Ja, da blir det ikke 80 masker. Det blir 188??? masker. Kan det stemme? Shit, jeg bomma skikkelig.

Istedenfor å ødelegge alt jeg har gjort til nå, prøver jeg så kreativt jeg kan å finne andre måter å bruke det forbanna strikketøyset på.

 

En lue som er altfor stor.

 

 

 

Me dork

De små øyeblikkene som definerer meg. Er mange av dem. Da jeg selv innser latterligheten min. Og faktisk ikke klarer å la være å le veldig høyt og lenge, kanskje til og med altfor lenge. Herregud, jeg er latterlig. Og ingen eller ingenting kan vel noensinne forandre det? For Guds skyld, la galskapen fortsette, gi meg flere grunner til å velte meg i selvmedlidenhet og selvforakt.

I dag på vei hjem fra jobb var det kø fra Gressvik mot byen. Der framme ser jeg en trailer fra Peterson komme sakte mot meg. Da han er ganske nærme kan jeg se at han ganske entusiastisk begynner å vinke til meg. Han vinker ganske voldsomt faktisk. Jeg kjenner han ikke igjen, men vinker like ivrig tilbake mens jeg smiler voldsomt, nesten på grensen til latter. Innmari morsomt at noen blir SÅ glad for å se meg. Det går kanskje to sekunder, så innser jeg at han ikke vinket til meg i det hele tatt; han vinket til en annen Peterson sjåfør, som kjørte rett bak meg. Smilet mitt stivnet veldig brått og jeg ble skikkelig ut av denne verden skamfull. Og flau på egne vegne. Pluss litt skuffa.  Jeg rekker akkurat å se hvor forbausa den motgående sjåføren ble før jeg passerte han.

Resten av veien hjem kommuniserte jeg høyt med meg selv i bilen. Det var en OK samtale, dog med et snev av selvforakt og skamfullhet. Jeg gjengir hovedpunktene:

• er det mulig, Trude? Å være så inn i helvete teit?
• ja, det er visst det. Du kjenner jo meg (jeg ler litt nå)
• Ja dessverre. Tror nok han Peterson typen trodde du var litt sånn tilbakestående.
• ja, det tror jeg også, og han har jo litt rett. Ser teit ut å smile så innmari bredt uansett om man kjenner fyren eller ikke…
• herregud, skjerp deg da. Og forresten skulle du svingt av her, nå kjører du feil vei.
• HELVETE DA, kunne du ikke sagt det litt før??

Vel, dette er nok skremmende å lese, men tro meg; det er enda verre for meg. Selv jeg syns jeg er en idiot. Heldigvis kom jeg meg fint hjem, jeg blir ikke så lett vippa av pinnen (eller veien) Sånne ting skjer jo hele tida.

Sliten måtte jeg legge meg på sofaen da jeg kom inn. Den jævla bikkja maser fælt, vil kose hele tiden, også når jeg vil ta en nap. Han får aldri komme opp på sofaen (ja da, jeg vet det virker hjerteløst, men sånn har vi det, sofaer er for MENNESKER, bikkjer bor på gulvet.) Uansett tok Casper dette bildet av oss noen minutter senere. Det utspekulerte bikkjeskinnet venta meg ut, og når jeg sovnet hoppet han opp. Og havnet her…

Jeg tenker tre ting: 1) Hvordan i helvete kom bikkja seg ned mellom meg og sofaen uten at jeg merka det? 2) Hvordan kan den stillingen være behagelig) 3) Jeg ser feit ut i den toppen

Jeg er alene med gutta i helga, mannfolket er på afterski i Hemsedal. På vei hjem fra Caspers innebandytrening hører vi på Karpe Diem i bilen. Jeg digger Karpe Diem selv om jeg strengt talt er for gammel for de tekstene. Lett å være rebell i kjellerleiligheten din,den er utrolig bra. Tekstene er nok litt vanskelige for 10 åringer å forstå. Jeg tenkte ikke på det da jeg skulle være kul og hip mor, og skrudde volumet opp og vinduet noe NED da jeg i min Tesla spola ut av parkeringsplassen (hvor det selvsagt stod en del mennesker) “Dere er alle samme ulla, alle skal bli knulla, Mulla, Mulla, Mulla, Mulla, Mulla” Gratulerer nok en gang til meg. DORK, DUSTEMOR. Casper ser på meg med store øyne og lurer på hva knulla betyr. Herregud, hva skal jeg si? Det var mye jeg kunne sagt. Sikkert noe mye mer pedagogisk riktig enn det jeg valgte: – det betyr å sexe egentlig, men ikke sånn ordentlig sexing. Vil du ha nugatti til kvelds??

Casper skjønte ikke en dritt og det forstår jeg. Nugatti får de jo bare på lørdager.

stalker

Det har vært en noe spesiell start på det nye året, det mener jeg i alle fall selv. Vanligvis så starter et nytt år med innkjøp av nye pynteputer og diverse stæsj. Det er alltid billig etter  nyttår, alt blir billigere. Det lærte jeg tidlig av mamma. Jeg elsker nye ting og kan bruke mange timer på å innrede stua etter at nissefar og nissemor blir brekt på plass i esken, sammen med alle de 30 nissebarna og utallige engler, snøkuler og dorullnisser. Misforstå meg rett, jula er superdigg. Jeg koser meg fælt disse ukene. Denne gangen var jeg innom den samme pysjbuksa hver eneste dag faktisk. Så fort jeg sto opp, eller kom hjem fra familiemiddag så var det på med kosebuksa. Jeg vokste meg godt inn i den buksa, sånn er det hvert år. Etter en uke orker jeg ikke engang å bruke de vanlige trusene under, for strikken blir så stram. Da blir det å finne fram mammatrusene. Ja, jeg har spart på dem. Til akkurat denne anledningen. Etter julen er over så kaster jeg pysjbuksa. Den er likevel så full av potetgullfett og nonstop. Det kommer jo nye på salg etter jul. Herregud, når sant skal sies har jeg knapt brukt bh denne jula.

Jeg har til og med dratt i butikken uten. Selvfølgelig måtte jeg da kle på meg genser, jakke og skjerf for at ingen skulle se nipplene mine der nede. Hadde vel i sannhetens navn vært enklere å ta på meg bh likevel. Men Gud, så deilig det føles. Friheten.

Uansett, denne starten på året har vært mildt sagt overraskende trist. Jeg har hatt noen tunge dager, og da snakker jeg ikke bare om rødvinsfettet rundt magen. Vi har hatt en runde med den sedvanlige omgangssyken selvsagt. Det er jo tradisjon.

På tirsdag fikk jeg parkeringsbot på 600 kroner. Jeg kjører jo EL bil, og har derfor alltid parkert gratis på kommunale plasser. Vel, dette endret seg visstnok 1 januar.HVORDAN I HELVETE SKAL JEG VITE DET?

Jeg kjørte helt hjem før jeg merket den gule lappen som var festet til vindusviskeren. Jeg merket meg en lyd ganske tidlig, en blafring. Jeg trodde det kom fra en av posene jeg hadde med fra Torvbyen. (salg) Vel, da jeg oppdaget lappen stoppet nesten hjertet mitt. Jeg fikk praktisk talt sjokk. Jeg er som tidligere nevnt noe i overkant impulsiv, så jeg fant fram telefonnummeret til kommunens parkeringsetat som stod på den jævla lappen. Mens jeg venter på svar innser jeg at de nok har stengt klokka ni på kvelden. Hvordan skal jeg klare å vente med i morra til å ringe og kjefte dem opp og ned for at de feilaktig har gitt meg bot? Jeg visste jo ikke på dette tidspunktet at det var JEG som hadde feil. Senere leste jeg på nettet at nye regler var innført. Det var bare å betale, men GUD som jeg hata han som plasserte den lappen på bilen min. Betjent fk10! KARMA sier jeg bare, KARMA vil komme og bite deg i ræva en eller annen dag!

To dager etter dette har jeg roet meg noe. Jeg har innfunnet meg med at jeg framover må bruke både bh og vanlige truser. Jeg ser de har tilbud på bøtter på Europris, kun 10 kroner. Det er jo kjempebillig. Etter at minstemann måtte spy i blomsterpotter forstår jeg at vi godt kan trenge noen nye bøtter. Jeg hiver meg i bilen og er så fornøyd. Jeg går først innom Rema for å kjøpe tyggegummikuler i løsvekt. Jeg skuffer oppi 10-14 stykk og napper med meg en uten legge den i posen. Den går rett i kjeften min og smaker SÅÅ digg. Der sparte jeg sikkert en krone.

Så var det Europris. Jeg fant ikke bøttene til 10 kroner, men noen fine til 19.90. Jeg spør betjeningen og treffer tydeligvis på daglig leder. (så i alle fall sånn ut) Han fulgte meg til kassa og sa de kostet 10, men at de hadde glemt å endre på skiltet. Jeg føler meg helt toppers… for jeg hadde nemlig på veien bort til kassa oppdaget de bøttene som EGENTLIG var på tilbud. Der stod de litt bortgjemt for seg selv, og skiltet viste 10 kr. Men de jeg hadde funnet var jo SÅ mye finere,  og kulere. Så jeg må si jeg smilte godt på vei til bilen. Her tjente jeg 50 kroner siden jeg kjøpte 5 bøtter. Der lurte jeg de godt. Life is sweet.

På veien hjem gjør jeg noe jeg VELDIG sjelden gjør. Jeg slår ned lyden på radioen. Det var veldig merkelig, jeg var metta på listepop. JEG? I etterkant var det vel en mening med dette også.. for der jeg kjørte hjemover ble jeg oppmerksom på en irriterende velkjent lyd.. en blafring av noe slag. Jeg merket ikke engang at jeg beveget hodet mot høyre, men det må jeg ha gjort.. Jeg fikk i alle fall øye på en gul lapp. Som var festet til vindusviskeren. Akkurat på samme sted som for to dager siden. For faen, der står den og blafrer i vinden, håner meg, får meg til å fortsette å kjøre uten å stoppe. Jeg nekter å stoppe og ta den inn. For jeg innbiller meg faktisk at det kan være noe annet. Min illusjon blir knust da jeg parkerer foran garasjen hjemme og må innse fakta. Det er min andre bot på tre dager. Gratulerer til meg. Hurra og morn igjen. Førsteklasses dust. Ikke engang utenfor stadion er det gratis for el biler?????? Det er jo verken rød eller gul sone?? Ydmykelsen er total, det står skrevet på lappen også: gratisparkering, ikke synlig gyldig billett. Her gadd jeg altså ikke gå fem skritt til automaten. Fint. Selv om denne boten kun var på 300 kroner er det jo sykt bittert. Men, jeg sparte jo 50 kroner på bøttene. Da var egentlig boten på 250? Ja, sånn er det. Positive tanker.

 

Når jeg kom inn i huset med bot nummer to var jeg mildt sagt dritt lei. Jeg var trist, forbanna og mye mer. Men der inne i huset går livet videre, de har levd livet akkurat som vanlig mens jeg har vært i butikken. Jeg har vært borte i 20 minutter, men det føles som en uke. Casper ber meg ta tiden på hvor lenge han kan holde pusten under vann i badekaret. Jeg sier jeg ikke har tid, men han forstår på toneleie mitt at noe er annerledes. Det som skjer deretter er ikke ukjent for de med barn. Barn blir enda mer masete når vi voksne velger å ikke høre dem, de ønsker oppmerksomheten MYE mer når de ikke får den. Det blir en slags besettelse for dem. Sånn er det i alle fall her i huset… Det førte i alle fall til at Casper tømte ut vannet i badekaret mens han skriker til meg, som ligger i fosterstilling i sofaen, med lappen i hånda: DU LIKER MEG IKKE!! Herregud, nå går det unna her. Det tok meg en time med kosing, litt kiling på ryggen og ca 5 non stop, men da roet han seg.

Det mest oppsiktsvekkende ved denne historien er likevel ikke at jeg er dum nok til å få bot to ganger på tre dager, eller at jeg tar sånn på vei for 300 kroner. Det sykeste her er det faktum at jeg har fått begge bøtene av den samme betjenten, fk10. Hva skjer med det??? Typen følger etter meg. Stalker! Det jobber vel flere i kommunen enn denne karen her? Jeg mener, bør jeg være bekymret? Bør jeg foreta meg noe? Jeg står uten ideer her. Det eneste som er sikkert er at han har kosta meg 900 kroner på tre dager. Det er 900 bæreposer, eller en frisørtime, eller 90 bøtter. Faen, det irriterer meg noe så inni h……..

To ting vet jeg med sikkerhet:

• jeg har ikke trua på det nye året! Det har gått fire dager og jeg er allerede utslitt.
• fk10 vil jeg nok møte igjen,  det er jeg sikker på.

 

 

 

 

 

å skynde meg langsomt

Jeg husker godt min gamle vurderingsbok fra barneskolen. Det var den gangen vi ble delt inn i to: de som jobbet tilfredsstillende, og de som kunne bli bedre. Det jeg IKKE husker, er konferansetimene. Jeg kan faktisk ikke huske en eneste samtale med lærer på barneskolen. Men, utfra disse tilbakemeldingene jeg ser på vurderingskortet, må det jo ha funnet sted noen samtaler også. Jeg ser for meg mamma (for pappa hadde sjelden tid) sitte der ved siden av meg, på Hauge barneskole. Jeg, en småfrekk 7 åring på den ene siden, og prestefrua på den andre. Ja, vi hadde faktisk en helt ekte prestefrue som lærer fra  1-3 klasse. Hun var streng. Kjempestreng. Det var ikke så mange superlativer å hente der… men sånn var det kanskje den gangen. For lenge siden.

I dag ryddet jeg på loftet. Eller, jeg hadde tenkt til å rydde. Så fant jeg denne vurderingsboka i en boks jeg laget på sløyden. Den lå der sammen med de andre karakterbøkene mine, meldingsbøker og utvalgte engelskstiler. Jeg bet meg merke i hvordan lærerne kjente meg så godt, allerede på barneskolen. Jeg har jo ikke forandra  meg en dritt! De kommentarene jeg fikk den gang får jeg  jo også i dag. Hele tiden.

Dette var i 1 klasse. Allerede som 7 åring var jeg grei og glad. Samtidig var jeg svært RASK. Ikke at det var noen overraskelse å lese. Det er gledelig å se at prestefrua tross alt hadde noen godord å si om meg. Og jeg hadde kun en TENDENS til å gjøre tingene for fort…. La meg se hvordan det gikk i andre klasse:

OK, jeg er fortsatt  grei. Godt å se. Jeg  er pliktoppfyllende. Ja, det er jo sant. Jeg bruker jo mesteparten av tiden min på å gjøre andre glad. Barn, foreldre, elever, kæll…. Jeg  får en ny kommentar dette året: ingenting om å være rask,  men jeg skravler for mye… NEWSFLASH:) Det var altså i andre klasse jeg oppdaget min talegave… Huff, prestefrua hadde sikkert brukt utallige pekefingerbevegelser, hevede øyebryn og ave maria på meg.  Jeg legger merke til fraværet. 2 dager hele året!!! Det er jo helt utrolig. Det viser seg at jeg aldri var syk. Egentlig lyver tallet litt her. Jeg var faktisk et barn som ALDRI fikk over 37,5 i kroppstemperatur. Jeg fikk aldri feber. Nå i ettertid har jeg jo forstått at jeg hadde feber, men at jeg i utgangspunktet har en lav kroppstemperatur. Så da stod mor klar med termometeret på morran, og da jeg jo IKKE hadde over 37,5 ble det skole på meg. En gang ble jeg sendt hjem etter en time av lærer. Jeg kastet opp i gangen utenfor klasserommet og frøs så jeg ristet. Jeg bruker ikke dette mot mamma sånn i ettertid. Hun var helt fantastisk.

3 klasse, ny vurdering.

Gir seg for liten tid til arbeid. Da er vi tilbake på tempo mitt. Ingenting om skravlinga. Kan bli bedre… Bedre på hva? Skrive pent? Skrive riktig? Hadde jeg stygge bokstaver? Hvorfor  ble jeg så fort ferdig med alt? Herregud, jeg ser det for meg: Lille Trude hiver seg over oppgavene, svarer på spørsmål uten å lese teksten først. Bruker ikke hele setninger. Skriver stygt. Skynder seg å hive hånda i været og skrike uten å få ordet først: FERDIG! Jesus, prestefrua hadde litt å ta tak i. Fortsatt kun to dager fravær. Sikkert etter at nabogutten hadde kastet et stor murstein i hodet mitt. Helt ufortjent selvsagt.

I fjerde fikk jeg ny lærer, hun het Brita og var kjempehyggelig. For første gang jobbet jeg tilfredsstillende, på alle områder.  Jeg følger bedre med og tar meg mer tid. Du verden, hva skjedde i sommeren mellom tredje og fjerde? Lobotomi? 4 dager fravær.

Suksessen fortsetter i femte.

Jeg var hyggelig og grei, med god framgang i alle fag. Hva skyldes denne forandringen? Jeg vil gjerne tro at jeg ble en mye mer seriøs og konsentrert elev i fjerde klasse. At jeg plutselig inntok en helt annen personlighet. Men, jeg klarer ikke helt å se bort fra det faktum at det kanskje skyldes Brita. Kanskje hun var mer overbærende enn prestefrua? I sjette klasse kom min siste vurdering, oppsummeringen av seks års skolegang.

Jeg går ut barneskolen med disse ordene. Aktiv, interessert, hyggelig og grei. Litt pratsom. Det jeg biter meg merke i; er at jeg tydeligvis har lært meg å SKYNDE MEG LANGSOMT. Og her lurer jeg litt: hvordan skynder man seg langsomt? Og hvordan har jeg lært meg det? Jeg mener nemlig bestemt at jeg fortsatt er rask og altfor slurvete. Jeg gjør alt fort. Lever hver dag på akkord. Der noen naturlig nok kaller meg stresset, velger jeg alltid å kalle meg selv effektiv, og ikke minst energisk. For de musikalske vil jeg si at jeg lever livet allegro, som betyr livlig og hurtig.

Living life in the fast lane. Det gjør jeg, bokstavlig talt. Jeg ligger ALLTID i venstre fila, jeg får hjerteflimmer og tics av å ligge i 58 km/t i høyrefila. Høyrefila er for treigingene, de som rister på hodet av sånne som meg, som i min røde Tesla gir dem et “skaff deg et liv” blikk idèt jeg passerer dem. Herregud, friheten. Følelsen jeg får av å komme før dem over Kråkerøybrua. Priceless.

En ting er de forbanna blikkene jeg får av tregingene i høyrefila. Det som er ENDA verre, er de dustene som for enhver pris SKAL ligge i venstrefila…… selv om de kjører i 60, og andre legger seg i ræva deres og helt klart vil  forbi. Selv om de skal svinge til venstre i rundkjøringa 10 min senere. DET HJELPER IKKE! Dere er og forblir de største taperne i trafikken! Dere provoserer meg på grensen til hat, og jeg beordrer dere herved om å LEGGE DERE INN når dere ser en rød Tesla komme i en helvetes fart og legge seg 5 cm fra ræva deres! (Hvis ikke ser jeg meg nødt til å passere dere i høyrefila, og det er ikke lov nemlig. Da kan jeg få bot. Det hadde jo vært jævla frustrerende. Bli vinka inn til sida av onkel Politi mens dere rusler rolig forbi i venstrefila, tydelig uvitende om hvor dustete dere er!

For dere som enda ikke har skjønt tegninga, jeg er ho i midten.

Bortsett fra i trafikken finnes det også nok av andre måter som beskriver hvor rask jeg er.

• jeg prater fort (innpust og utpust) Om å gjøre å snakke mest mulig på kortest mulig tid, alltid være i forkant, ikke la andre slippe til for å argumentere eller være uenig
• jeg handler fort ( i butikkene) Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har måttet lete etter bilnøkkelen blant potetene eller brødhyllene. Jeg er rask, så rask at jeg ikke engang tar meg tid til å bruke veske. Nei, nøkler og lommebok bærer jeg med meg i hånda inn i butikken. Og da skjer jo det som jeg tenker MÅ skje; jeg legger det fra meg mens jeg plukker ut varene…. for jeg skal jo ikke ha handlekurv heller. Nei, SÅ mye skal jeg jo ikke ha. (Yeah right)
• jeg tenker fort……. for fort. Her tar jeg selvkritikk. Se punkt 1.
• jeg pusser tennene fort. Jeg kjører den børsten fram og tilbake i kjeften som om det står om livet. Jeg sliter ut en børste i uka. Og det med å pusse i to minutter… Hvem i helvete gjør det egentlig??
• jeg spiser fort. Jeg blir alltid ferdig først. Jeg må vente såpass lenge på de andre ved middagsbordet at jeg er sulten igjen når de endelig svelger den siste biten. Noe som fører til at jeg da begynner å gnage på de andres rester. Jeg er som en hyene.

Jeg er altså rimelig kjapp. Prestefrua hadde helt rett. Og selv om jeg fortsatt ikke vet hvordan jeg skal skynde meg langsomt, har jeg vel lært meg å godta det uforanderlige faktum at jeg er og blir i overkant raskere enn gjennomsnittsnordmannen. Men, jeg vil mene, til den dagen jeg dør, at jeg rekker MYE MER enn andre. Ikke kom å si til meg at det ikke lønner seg å skynde seg raskt. Selvsagt lønner det seg!! Vi har jo bare dette livet, hvorfor skal vi ikke bruke det helt og fullt? Jeg vil kjøre i venstrefila, selv om det noen ganger kan være litt skummelt.

Jeg er lynet! Jeg er en kanonkule, en tornado. Jeg er uovervinnelig. (tror jeg)

Ha en fin helg da, en uke til jul.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

KAOS

Startet dagen helt perfekt, jeg vil si 10 av 10 på skalaen. To vakre gutter å kose med i senga, små varme barneføtter som varmer meg. Full kontroll, god tid. Har til og med fri i dag, så jeg kan kjøre gutta til skolen, i treningsbukse.

Hvor lenge varer så denne lykkefølelsen, denne tanken om perfeksjon og kontroll?? De som kjenner meg sånn passe godt blir nok ikke overrasket når ting fort endrer seg til det kaotiske. Ikke noe annerledes denne morgenen.

Klokka er åtte, og vi er klare til avreise. Gutta har kledd på seg, spist mens de så på TV, pussa tenna og nå står de klare i gangen med skoene på. Jeg skal bare ta med meg bilnøkkelen……

Etter fem minutter INTENS leting kommer panikken. Gutta blir sendt ned til bilen med bikkja, som jeg skal lufte etter at gutta er sluppet av på skolen. Jeg leter litt til, slenger vesker og jakker utover gangen, og svetter MYE. Hjertet hopper snart ut av kroppen, Casper har jo nasjonale prøver i dag, FØRSTE time. Vi øvde hele gårsdagen. Idet jeg tømmer roteskuffen utover gulvet i hallen hører jeg Theodor gråte der nede ved garasjen. Casper skriker, bikkja har stukket av. HELVETE!!!!!! Theodor kommer løpende inn i gangen og dessverre ser han sin kjære mor i en oppløst tilstand,med svettetryne, utvidede pupiller, tics og stående midt i det komplette KAOS av vesker, jakker og gamle regninger. Jeg skriker HJELP TIL Å LETE DA!!!!!! IKKE BARE STÅÅÅÅÅ DER!!!!! Theodor ser rundt seg og roper på broren “CASPER; TROR IKKE VI REKKER SKOLEN!”

Kvart over åtte innser jeg at nøkkelen er borte, og jeg ber gutta sykle til skolen. Det har allerede ringt inn, men hva skal jeg gjøre? Bestemmer meg for å gi dem litt ekstra dårlig følelse på veien ut. “Mamma rekker heller ikke jobben, kommer meg INGENSTED, jeg! Hvorfor sa jeg det??? Har jo fri i dag, hva skjer i hodet mitt??

Jeg finner bikkja som har gjemt seg bak garasjen. Er skikkelig forbanna nå, og drar han med meg inn i boden. Merkelig valg egentlig, men det er rart….. For der, OPPÅ fryseboksen.. der ligger den jævla nøkkelen. Den ligger der jeg la den i går, da jeg rett etter jobben var fysen på Grandiosa. HELVETE. Jeg hiver meg i bilen og kjører utover mot skolen. Og her lurer jeg også litt på HVORFOR jeg gjør det… Jeg har ingen mulighet til å ta noen sykler inn i bilen, har ikke plass. Mest sannsynlig har gutta allerede kommet fram.

Etter tre minutter ser jeg dem, Theodor litt etter storebroren, som sykler foroverbøyd, og ser helt utslitt ut. Jeg kommer opp ved siden av Theodor, som har grått. Jeg ser tårer på kinna hans. SATAN, dette suger jo. – Bare fortsett gutten min, du er snart framme. Ikke stress(mamma bare kjører her ved siden av deg som en psykopat) Litt etter kjører jeg opp ved siden av Casper, som svetter noe sinnsykt. – Casper, jeg fant nøkkelen, bra driv gutten min, dette går bra!” I bakspeilet ser jeg gutten min øke tempo enda litt, og jeg tror jeg hører Theodor begynne å gråte igjen.

Jeg parkerer på skolen, og følger dem opp til skolegården. Etter hvert får jeg roet ned Theodor, som HATER å komme for sent. Casper ser på meg med et sånt blikk som gir meg dårlig samvittighet. Han løper inn, får beskjed om at gruppa hans allerede har gått på datarommet for å ta den nasjonale prøva, løper ut, gir meg enda et stygt blikk, og løper videre mot datarommet. Stakkars gutten min, som har en forferdelig surrete mamma.

 

Jeg føler meg helt elendig og jeg finner INGEN trøst i at Facebook synes jeg er ei hyggelig dame… Vil heller være kontrollert, strukturert og STRESSFRI.

Verden ville være et bedre sted hvis det var flere som MEG??? Really? Verden hadde jo ikke tålt så mange av meg! Samfunnet hadde jo kollapset fullstendig. Anarki, kaos, uforutsigbarhet og… vel, mye RART.

På veien hjem igjen må jeg stoppe på busslomma og  puste litt. Føler at dagen allerede er ødelagt. Har lyst til å dra hjem og  legge  meg under dyna. Hadde planer om å støvsuge, vaske klær, montere lappeteppe og lage fiskesuppe fra scratch.. (Yeah, right..)

Det ble fosterstilling i senga. Med visshet om at morgendagen blir MYE bedre.