Sa farvel til mine 10. klasse elever i dag. Har fulgt dem i tre år og jeg vil savne dem. Jobben som lærer er helt super, jeg stortrives. Men, ikke på vitnemålutdelingen. Da er jeg trist. Og jeg gråter litt. Men det er OK. Det betyr jo bare at jeg har fått et forhold til disse flotte ungdommene. På vei ut i livene sine ønsker jeg dem lykke til. Og tårer er innafor. I år har engelskklassene mine jobbet med poesi. Jeg elsker “the Road not Taken” av Robert Frost. Som avskjedsgave oversatte jeg diktet til norsk for dem. Uten rim, men med samme budskap. For jeg ønsker at de skal stå på egne ben, ta egne valg. Det unner jeg dem; denne sterke, modige og helt fantastiske framtiden vår.
Den veien ingen tok.
Fritt oversatt av Robert Frost`s «The Road not Taken”
To stier skilte en gjengrodd skog
og jeg klarte ikke velge ut èn.
Å være den ene, jeg stod der lenge
tittet så langt jeg kunne,
hvor den ene ble ett med krattet.
Jeg så ned på den andre, som var like fin
og kanskje var det den beste.
Fordi den hadde fyldig gress og trengte meg mer.
Men likevel tvilte jeg litt,
for begge var slitt ganske likt der jeg stod.
Begge så like ut denne morgenen
i løv som ingen hadde rørt.
Jeg sparte den første til en annen dag
Selv om jeg visste at sjansen var liten
for at jeg noen gang ville komme tilbake
Jeg skal fortelle dette med et sukk.
En gang for veldig lenge siden,
ble to stier skilt i en gjengrodd skog, og jeg…
Jeg tok den som stod der mest urørt.
Og det utgjorde hele forskjellen.
LYKKE TIL I VERDEN!! Jeg er glad i dere.
Klem fra Trude
Hashtag verdens beste jobb:)
trude eller ei 