Forfall

Det var et slags vendepunkt, da jeg satt ved kjøkkenbordet nå nettopp. Jeg hadde på meg “weekend” t- skjorta mi, som jeg har gått i siden torsdag. Jeg hadde også på pysjbukse. (har vekslet mellom to stykk i snart tre uker) Jeg satt altså der, i disse komfortable klærne og spiste sjokoladekake mens jeg spilte kabal på PC`n, et spill jeg bruker altfor mye tid på. Jeg koser meg med kake og da en ganske stor bit av kaka havner på t-skjorta så tenker jeg at kaka ikke skal gå til spille. Jeg tar den fliken av t-skjorta som har kake på seg INN i munnen og sitter og sutter på den. Like etter kommer min eldste sønn inn på kjøkkenet og jeg ser på blikket hans at tiden er kommet hvor forfallet har tatt overhånd. Jeg sitter der med fett hår, et kvart kakestykke smurt utover  t-skjorta, pysjbukse og jeg spiller kabal.

I disse annerledesdager er alt nettopp det; annerledes. Dagene flyter over i hverandre og jeg befinner meg nesten i en slags koma. For å vite hvilken ukedag det er må jeg se på kalenderen på mobilen. Eller spørre en annen i huset. I dag husket jeg ikke når jeg hadde dusja sist, så da var det vel på tide. Pysjbuksa og t-skjorta ble kastet til vask, selv om jeg strengt talt fikk bort det meste av sjokoladen. Jeg bestemte meg også for å barbere leggene. Det brukte jeg ca 20 minutter på. For det var noen uker siden sist. Det var en liten krigssone der inne i dusjen, med en god del kutt og blod som rant nedover beina og ned i sluket. Og etterpå var jeg helt utslitt. Jeg pustet tungt ganske lenge. Jeg hadde også hodepine. Og da måtte jeg sette meg ned, selv om jeg ikke har beveget meg NOE som helst i dag. Men jeg hadde jo mistet en god del blod. Fra vinduet på kjøkkenet ser jeg ut mot veien, og merker jeg blir irritert når sporty naboer jogger forbi. Og jeg som pleier å trene mye. Men nå orker jeg ingenting. Sannheten er at jeg faktisk har vært litt pjusk, og ga meg selv karantene i to uker. (legens anbefaling) Men herregud, karantenen min er over nå, jeg føler meg egentlig helt frisk. Hvorfor er det da så vanskelig å komme igang igjen? Og hvor mye kan jeg forfalle før jeg må UT av huset for å jobbe?

Her hjemme er vi fire stykk som har hjemmekontor/hjemmeskole. Humøret rundt kjøkkenbordet er trykkende. Det skal ingenting til før en eller annen klikker. Eldstesønnen tror fortsatt jeg har Corona, selv om jeg er helt frisk, og mest sannsynlig kun bare har vært forkjøla. Så jeg kan ikke ta på NOE som helst her hjemme. Han klikker. Jeg må bruke hansker inne og får ikke engang lov til å snyte meg, selv om jeg bruker papir og vasker henda etterpå. I går kritiserte han øyebryna mine. Mente det var på tide å nappe dem. #denfølelsen, å få sånne krenkende kommentarer av en fjortis. Og selv om hans observasjon var helt korrekt, var det likevel et slag under beltestedet. I dag kom han forøvrig ned med sin PC klokka 18.45 og skulle ha hjelp til en innlevering, med frist 19.00. Det var etter dusjen min, så når pulsen gikk fra hvilepuls til makspuls på et minutt så var den dusjen så inn i helvete bortkasta. Minstemann er sånn rimelig energisk til vanlig så det er helt uaktuelt å ha ham her inne en hel dag. Så han er ute og jogger nå, det gjør han hver dag. Ellers har han sett alle episodene av alle sesongene med S.W.A.T. Vet det er 12 års grense, men jeg velger mine kamper med omhu. Han er kun 10,5 år. Noe preget blir han selvsagt. Fra morgen til kveld smyger han seg innpå oss med en Nerf i hånda og skriker “LAPD”!! “LEFT CLEAR, RIGHT CLEAR!!  Han beveger seg helt uten lyd. Det er imponerende.

Jeg vet ikke om skolene åpner igjen etter påske. Aner ikke. Ekspertene er veldig uenige. Her hjemme er vi tre mot èn. To voksne og en knert mot fjortisen. Han har forskanset seg her inne. Det går i ostebriks, lefser, pølsebrød med ketsjup og restetaco. Han har ingen problemer med at stabler med skitne tallerkner og glass blir stående i dagevis på rommet hans. Lukten forsvinner etterhvert. Vi tre andre holder ut maks to uker til. Det er maks! Så er det meltdown. Full kollaps. Men, vi er kanskje heldige likevel. Vi voksne har muligheten til å jobbe hjemmefra og lider ikke…. økonomisk. Mannen min er ganske tålmodig, ungene er sunne og tilsynelatende friske og bikkja får et par turer om dagen. (stort sett)  Så vi rir av stormen, både denne lille familien og hele Norge, det føler jeg meg trygg på. Men ettervirkningene, det er det ingen som kan si noe om enda. Heldigvis.

Nå skal jeg faktisk henge opp noen klær. Treningstøyet til minstemann, kosebuksene til fjortisen og nedfallsfrukten av noen klær JEG har gått med i flere uker.