Det er enda fire måneder igjen av et år jeg alltid vil huske. Som veldig mange andre har også mine reiser og planer blitt avlyst grunnet et virus som har samme navn som mitt favoritt øl. La meg likevel ta en liten oppsummering: På båtferien vår ble jolla ødelagt like utenfor Risør. Samtidig ble varmepumpa i båten ødelagt (måtte skiftes, vi måtte ligge seks dager i nødhavn før vi kunne dra videre)
Jeg har gått glipp av disse turene:
- Romania tur med 6 venninner (billig mat, drikke, klær, massasjebehandlinger og MYE mer)
- Sydentur med familien (sol og lave skuldre)
- To netter ALENE på hotell i Tønsberg (håndballcup, knerten skulle bo på skole)
- Hyttehelg for å feire en god kompis som fylte 50 år
- En helg alene med mannen min i Malmø (skulle i bryllup)
- En luksus helg på Sicilia som mannen min hadde vunnet på jobben sin. (fem stjerner, spa,gratis mat og drikke)
Det er lett å bli motløs, jeg har ALDRI hatt så mye å glede meg til som jeg hadde i år. 2020 skulle bli DET året, MITT år lissom. Ja, jeg vet; jeg har egentlig lite å klage på, mange har det verre enn meg. Noen har blitt permitterte, mistet jobbene sine. Mange har mistet livene sine grunnet dette viruset. Så misforstå meg rett; jeg vet jeg ikke burde klage. Men jeg gjør det likevel, av grunner som egoisme og opprettholdelse av en god psykisk helse. Ja, jeg blir glad av å reise, glad av å ha noe å glede meg til. Dette året har vært annerledes. Det ble ikke bedre i dag…
Vi hadde booket billetter med DFDS Oslo-København, avreise i dag. Så tre netter på hotell i landet med de røde pølsene og det billige ølet før vi skulle kjøre bil hjem på mandag. Vel, det begynte særdeles bra. Vi pakket oss inn i bilen, stemningen var god på vei til Oslo. Gutta var i godt humør, ingen krangling i baksetet (for første gang på veldig lenge). En liten stopp innom Vestby Outlet for å kjøpe ny skallbukse til Casper, som skal på leirskole om et par uker. All good:) Klokka er ca tre og vi har god tid. Ferja går kl 17. Vi kan kjøre bilen ombord fra kl 16. Karl-Richard tar frem billetten som han har vært tidlig oppe for å skrive ut. Passene har vi også husket på. Så hva kan gå galt egentlig? Bortsett fra ALT??
Jeg ser at Karl-Richard titter på billetten, men da han ikke har på seg lesebrillene, gir han meg oppgaven med å dobbeltsjekke tidspunktet for når vi kan kjøre ombord. Og da merker jeg at stemningen i bilen endrer seg fra SUPER til RÆVVA. For der står det at ferja går kl 12….. Den GIKK klokka 12, mens vi drev og pakket oss inn i bilen her hjemme. Så da går rullegardina ned for denne dama her. Det var fullstendig krise. Og mens Karl-Richard tar på seg hele skylden, siden det var han som bestilte, sitter jeg der i passasjersetet helt stille, og ser ut av vinduet. Gutta i baksetet leer ikke en muskel. De blunker ikke engang. Og mens vi snur for å kjøre hjemover igjen sitter jeg og tenker på hvor jævlig unødvendig det var å krølle håret og sminke meg i dag morges. Ja, det er merkelig overfladisk, men det er som det er. Jeg elsker sånne ferjeturer. Jeg liker å føle meg vel når jeg går inn i tax-free avdelingen. De som jobber der ser alltid så freshe ut. Når jeg skal kjøpe sminke eller parfyme er det viktig å føle seg fresh. (sånn er det for meg iallefall) Karl-Richard hadde forøvrig ingen forståelse for min frustrasjon på akkurat dette området. Vi hadde større problemer. Vi ringte DFDS for å høre om de kunne bistå på noe som helst måte. Det var 45 minutters ventetid. De hadde en pausemusikk som for så vidt passet godt i vår situasjon. Fra filmen Titanic, den sangen orkesteret spilte på dekk mens skipet gikk ned. På replay i 45 minutter. Etterfulgt av beskjeden om at DFDS IKKE refunderer billetten vår. Ikke overraskende selvsagt, men skuffende likevel. 3000 kr borte vekk. Jeg lukker øya, hører at noen slår på radioen. Shawn Mendes. “Help me, feels like the walls are caving in. Sometimes I feel like giving up. No medicine is strong enough”. Helt ærlig, jeg hadde mest lyst til å hoppe ut av bilen i fart.
På vei hjem blir vi enige om å KJØRE ned til København i morgen tidlig (grytidlig). Så tar vi ferja hjemover på mandag. Funker greit det egentlig, men selv om denne planen virker fornuftig er jeg likevel skuffa. For sånn er jeg. Jeg er ikke kjempebegeistret når planer endres sånn plutselig. Kunne ønske jeg var flinkere til å fokusere på de mer “riktige og viktige” tingene. Ingen har omkommet, ingen er skadet, alle er OK. Dette er en liten detalj som jeg burde takle bra. Likevel kommer denne “glippen” på toppen av en lang rekke skuffelser dette året. Så da er det kanskje ikke så rart at mor går inn i en liten minidepresjon, som varer helt til vi kommer hjem og jeg finner en kald øl i kjøleskapet som jeg ikke visste var der.
Gleder meg skikkelig til turen vår i morgen. Men enda mer gleder jeg meg til 2021. Det blir sikkert helt uforglemmelig.
trude eller ei 