En smule irrasjonell

Det er november det herrens år 2020. Corona året. Et skikkelig møkka år er heldigvis snart historie. Jeg har, som mange andre, gjennomgått store forandringer. Jeg har for eksempel fått betennelse i høyre skulder og høyre hofte. Jeg har også fått mange grå hår, det interessante her er at alle er samlet på venstre side av hodet. Uforståelig, så jeg måtte lese meg opp på nettet. Der står det at den venstre hjernehalvdelen styrer kroppens høyre side. Så da virker det jo logisk nok. Hvis min venstre hjernehalvdel er sliten så blir håret grått på den siden og den høyre siden av kroppen faller sammen, som en kortstokk. Denne venstre delen av hjernen min styrer også evnen til å tenke logisk og rasjonelt. Så da jeg på torsdag valgte å gå tur med bikkja i pysjbukse og slippers da gradestokken viste en grad og det blåste stiv kuling.. vel, det er kanskje ikke så rasjonelt, det? Mannen min måtte stoppe meg i trappa og påpeke at jeg var litt vel tynnkledd. Sånn har det altså blitt, 2020 har sendt meg 40 år tilbake i tid. Da jeg trengte hjelp til å kle på meg og ikke egentlig forstod forskjellen på inne- og uteklær.

Jeg føler meg ganske ofte som en liten jente, i alle fall ikke som en dame på 46. For det første er jeg veldig kort siden jeg sluttet å vokse i åttende klasse. Jeg rekker ikke opp til postkassa, som er korrekt plassert på de nye postkassestativene. Vår kasse er på rad to og gjør det umulig for meg å se om det ligger noe helt nederst der. Jeg har to valg her. Jeg kan ta tak i de to kassene ved siden av og hoppe opp for å se. Hvis det ligger noe der må jeg klatre opp på støttemuren vår, som står rett bak stativet. Det hele tar urimelig lang tid og det er så slitsomt. Mitt andre valg er å ta med meg en krakk inn fra huset. Men det tar enda lengre tid da jeg oftest sjekker posten etter jeg kommer hjem fra jobb. Da må jeg først INN for å hente krakken og så UT for å sjekke posten, så INN igjen. Teit. Hva tenker naboene når de ser meg stå på den krakken, eller klatre opp på muren? For flere har jo kjørt forbi og sett meg. Men ingen har tilbudt seg å hjelpe til. For et samfunn vi lever i.

Kanskje jeg er født med en litt annerledes venstre hjernehalvdel. For jeg har jo alltid vært litt lite logisk og en smule irrasjonell. Tror ikke 2020 skal ha hele skylden. For jeg kunne jo bare flytta den postkassa ned til første rad selv om det er fullt der nå. Jeg kunne spurt noen om de ville bytte med oss. Men, nå har det gått litt sport i det. Og det er jo også litt lite logisk når jeg tenker på det. Jeg skal stå i det lissom, vise alle at jeg ikke gir meg så lett.

Det samme gjelder for så vidt også min motstand mot å kjøpe poser i butikkene. Her er jeg veldig standhaftig, et ord fra de gamle eventyrene, men meget passende. Jeg var på Kremmerhuset i går. Hadde først vært på Normal for å kjøpe kalendergaver til gutta. Det ble fullt nett, for å si det sånn. Fylt til randen. På Kremmerhuset kjøpte jeg kalenderposer, tre pakker med 24 poser. Da jeg skulle betale kom det vanlige spørsmålet “skal du ha pose”? Hvorpå jeg som vanlig sier “nei takk, jeg har”. Så da prøver jeg tappert å dytte dette ned i nettet, noe jeg allerede visste IKKE hadde plass til mer. Jeg legger posene bare sånn pent oppå alt det andre og jeg føler jeg må si noe. “Må tenke på miljøet, vet du”. Hun bak kassen smiler til meg (veldig søt dame) og sier at for hver pose de selger gir de halvparten til sykehusklovnene. Herregud, jeg besvimte nesten. De herlige klovnene som hjelper de syke barna. Jeg sier sånn skikkelig angrende “åhh, det visste jeg ikke, hadde jeg visst det skulle jeg kjøpt en pose”. (håper jeg hadde gjort det) Hun bak meg i køen føler behovet for å stå fram som den snille, rasjonelle og empatiske og sier høyt, slik at hele butikken hører det: “JEG skal kjøpe TO poser, jeg”. Og hun har kun et lys i hånda der hun står. Det er litt overkill. To poser til ETT lys. Jeg tusler litt slukøra ut av butikken med et sprekkeferdig handlenett i den ene hånda og to av tre kalenderpakker i den andre. Flere klovner i denne beretningen. Undertegnede kanskje den største?