unntakstilstand

Jeg sitter her hjemme, med to gutter under 14 og en over 40. Og en hund. Vi har ikke det minste huset i gata, men heller ikke det største. Inget hus blir stort nok disse ukene. Etter tre dager med stengte skoler og hjemmekontor gjør jeg meg noen tanker. Det er ikke bare fine tanker, jeg skal være helt ærlig her. Jeg er helt enig med myndighetene som gjorde slike drastiske tiltak. Viruset skal bekjempes. Vondt skal vondt fordrive. Et passende ordtak.

Mine gutter er 10 og 13 år. Ja, riktig. En fjortis. Det å være innelåst HELE dagen med en slik type er mildt sagt krevende. Er forkjøla, så jeg drar ingen steder. Vi er to som har hjemmekontor og to som har hjemmearbeid. Artig. NOT. Det er krangling fra morgen til kveld. Ikke lett å få gjort noe som helst. Jeg vil helst bare sette meg i bilen og dra HVOR SOM HELST. Og det har gått TRE dager. Skolene er stengt i minst 14 dager. Og tenker at dette Corona viruset blir vår undergang.

Jeg har lest, i ulike fora, at skilsmissestatistikken er dyster her i landet. Ca 50% av alle ekteskap ender i skilsmisse. Det er jo helt sykt. Jeg tenker at denne tiden er en stor trigger FOR å pakke sekken og dra LANGT bort. Det er jo ikke særlig positivt av meg, men likevel er jeg realistisk. La oss være ærlige; det er vel ikke bare jeg som sliter med denne hverdagen? Å ha null egentid, null tid med kollegaer eller venner? Jeg våkner av en gutt som vil ha godteri, den andre må jeg vekke klokka 11 for å gjøre hjemmearbeidet og den tredje går på lut og kaldt vann. (det er opp til dere hvem som er hvem).

Det er krangling fra morgen til kveld. Der gutta tidligere har vært på skolen er det seks timer mer krangling her hjemme. Digg. Kjempedigg. ALT blir til krangling. Det er sladring, masing om godis, nerfkrig ute av kontroll og masse dårlig stemning. Rundt middagsbordet er det helt stille. Alle er irriterte over et eller annet. Her kommer min hypotese til verden; Etter dette Coronaviruset vil skilsmissestatistikken øke med minst 20% det neste halvåret. Jeg kan ta feil, men det tror jeg ikke. Det holder liksom ikke lenger med å elske hverandre. Det er ikke nok. Man må også overleve krisesituasjoner. Og dette er definitivt en krisesituasjon ulik noen annen i fredstid. Regjeringen er enig. Følelsen min når jeg legger meg om kvelden er enig. Dette takler jeg ikke så bra. I en vanlig hverdag skjer dette; vi drar hvert til vårt på morgenen, kommer hjem til felles middag, drar på fritidsaktiviteter og deler maks tre timer hjemme før det er natta. Det funker. Vi tilbringer akkurat nok tid sammen. Noen ønsker mindre, andre mer. Poenget er; i disse tider ser vi hverandre veldig mye i forhold til det som er vanlig. Det er både bra og ikke bra. Jeg elsker familien min til månen og tilbake tusen ganger. Likevel blir det mye FOLK rundt meg. Jeg begynner å irritere meg over småtteri. Og det fortjener ingen. Jeg vil være den beste versjonen av meg selv. Men jeg føler at denne tiden ikke yter meg rettferdighet. Jeg blir en skikkelig kjerring. Jeg maser og kjefter. For ungene oppfører seg ikke slik jeg ønsker. Og nå ser jeg det så godt. Ingenting er perfekt, INGEN er perfekte. Min lille familie trenger hverdagen. Jeg trenger hverdagen.

Håper dette viruset vil bli bekjempet, snart. For landet trenger det, JEG trenger det. Jeg trenger rutinene mine. Jeg savner kollegaene mine. Jeg savner å savne gutta mine. Så håper jeg vi alle kommer ut av denne tiden med kjærligheten i behold, og at vi ikke gir hverandre opp. La oss se på mulighetene vi har; vi kan bli kjent sånn helt på nytt igjen. Vi ser svakhetene og styrkene til kjærestene vår. De vi forelsket oss i. Denne tiden er det kanskje lettere å se svakhetene. Vi blir testet, det er ingen tvil om det. Så vil vi forhåpentligvis komme ut av fortvilelsen med æren i behold, og føle oss ENDA sterkere. Vi får masse tid med ungene våre, de vi elsker over alt i hele universet. Og de er sårbare, usikre og litt redde nå. Alt forandrer seg, også for dem. De ser at mamma og pappa blir slitne, og kanskje vi alle krangler mer enn vi pleier. Det er viktig å være ærlige, tenker jeg. Fortelle dem at også vi voksne er usikre. At det er vanskelig med forandringer, også for oss. Alt er annerledes og det merkes godt. Jeg har vært litt forkjøla og tør ikke lenger kose med dem. Men jeg har så lyst, aldri har jeg hatt mer lyst til å holde dem tett inntil meg og bare KOSE og ELSKE dem. Men, snart…. Først må jeg hate litt. Og syns litt synd på meg selv. Det er OK, tenker jeg. Når jeg ser meg i speilet på morran skvetter jeg til. Hvem er denne gamle kjerringa? Vel, det er meg. Og sånn er det bare. Gammel og bitter. Og utslitt. Det er unntakstilstand i landet vårt, så jeg tar en kule for landet. Og jeg vil gjøre det igjen, any freaking day!