Elverum og kjøkken

Det er vanskelig å finne studentboliger her i landet. Det er ingen nyhet. Sånn var det i 1995 også. Jeg flyttet til Elverum for å studere media. Ville bli journalist, kom ikke inn på journalisthøgskolen. Tenkte et år i Elverum var en god idè. Var lei rommet mitt hjemme på Rolvsøy, og selv om jeg året før hadde bodd i leiligheten til min bror i Oslo hadde jeg aldri bodd et sted helt alene.
Vel, dagen kom da pappa og brodern kjørte meg i kassebil de tre timene til Elverum, verdens navle. Tror ikke mamma var med, hun syns nok det var vanskelig å sende vekk den lille jenta si til det hølet som Elverum sikkert var. Vel, jeg var positiv.

Da vi etter hvert ankom adressen jeg hadde fått opplyst var jeg noget overrasket. Det var et stort gammelt hus innerst i en gate. Det var mange trær rundt huset. Og det er jo koselig. Nøkkelen ble jeg forklart lå i et slags hull i den ene vinduskarmen. Vel, huset hadde ca 15 vinduer på den ENE siden. Jeg fant også ut at alle vinduskarmene var rimelig føkka. Som resten av huset egentlig. Og nøkkel trengte jeg egentlig ikke, da døra viste seg å være åpen. Det fant jeg ut etter at jeg fant nøkkelen under det 13de vinduet.
Inne var det en liten gang, og det stod et telefonbord der, med en telefon. Ja, det er en stund siden.

Jeg kom så inn i en ganske stor stue, der satt ei blid jente fra Bodø. Hun het Tone og hadde sykt masse hår. «Heia, kem e du?» Bra start. Hun ønsket meg velkommen til studentkollektivet og sa hun kunne vise meg rundt. Vi begynte med sofaen hun satt i. Den var vel ca 25 år for gammel, og jeg orket ikke engang tenke på hva som hadde foregått i den sofaen. Det bodde 10 andre der pluss meg. 11 rom. Det var en TV der, tror det var 12 tommer, på en god dag. Sofaen stod på den helt andre siden av rommet, så det var nytteløst å se noe. Ved siden av Tv`n hadde noen laget et fint bord av tomme Grændis esker. Koselig. Chabby Chic. Så kom kjøkkenet. Alle hadde sin egen hylle med navn og greier. Jeg husker Sonnys hylle. 40 esker med makaroni, that`s it. De var stablet helt perfekt, samme vei, på millimeteren. Gledet meg ikke til å treffe han egentlig. Litt psycho. På kjøkkenbenken lå det søppel OVERALT. Pizzaesker var det minste problemet der. Jeg merka pappa pustet tungt bak meg. Jeg våget ikke snu meg, for jeg tror jeg hadde en tåre i øyekroken. «gla vi rydda i dag» Tone stod smørblid foran meg og holdt hendene ut. Jesus! Jeg så hun åpnet en luke i gulvet. Der nede var det en vaskemaskin og en tørketrommel. –«vi har sett ei rotta her, men det e lenge sia nu» Jeg så på Tone, som smilte fortsatt. Var hun seriøs? Jeg så at brodern var på vei ned trappa, men snudde jævlig fort. Så fort at han stanget hue i gulvet på vei opp. Jeg kom raskt etter.
Det var 6 rom oppe og 5 nede. Et av dem var mitt. Jeg hadde det rommet som var ledig. Det rommet som alle de nye får. Tydeligvis. For det rommet var vel egentlig ikke et rom. Det var et kott i beste fall. Det var naboen til dassen. Som ble delt av 11 studenter. Say no more. Det var også rett ved siden av telefonen, som IKKE kunne tas med rundt. Det betyr at 11 studenter stod der, rett utenfor rommet mitt og snakket i telefonen tidlig og sent. Det ble også min jobb å ta telefonen når den ringte. Og finne fram til rette person som var så heldig å få telefon hjemmefra. Moro. Tone fortalte at Terningmoen militæranlegg lå rett bak huset. Veldig nærme faktisk. Det oppdaget jeg ganske tidlig. Det var ganske mye bråk, vi kunne ikke gå lenger inn i skogen enn 100 meter. Begynte å skjønne hvorfor det rommet var ganske billig. (ikke at det var jeg som betalte..)

Rommene var ikke isolerte mot noe som helst. Ikke lyd og ikke kulde. Jeg hørte alle som satt på dass som om jeg satt der inne sammen med dem. Og når jeg så det kostholdet regnet jeg med at den dassen alltid ville være opptatt. Det ble dritkalt på vinteren. Dere som har vært i Elverum vet sikkert at kulda biter skikkelig hardt. Holdt på å frys i hjel i det huset.
Jeg, pappa og brodern gikk inn på rommet mitt for å få et overblikk over hvor de ulike tingene jeg hadde med skulle stå. Vel, for å si det sånn: jeg hadde med litt for mye i den kassebilen. Hadde fått beskjed om at rommet var ca 12 kvm. Det stemte ikke. Tenker vi sier 7 kvm. Det var kun en ting i rommet; en sofa. Den var liten. Toseter. Vel, jeg hadde ikke med seng! Det skulle være der. Da jeg spurte Tone lo hun godt. – Det der e en sæng. Ei lita ei. Som dæ. Ha ha. Morsom hun var. Jeg svelget stille, ville ikke bekymre de jeg hadde med meg. – Det går bra, pappa. Jeg får jo plass her. Hvis jeg bøyer bena litt. Det viste seg at de sofaputene skled fra hverandre hele tida, og jeg lå vel mer på gulvet enn på sofaen.
Jeg er jente, så jeg hadde jo med gardiner og greier. Vanskelig uten gardinstang. Bror er kreativ og veldig snill mot meg. Han gikk ut i skæuen og knakk av en litt lang og tykk grein. Den ble min gardinstang i Elverum. Jeg tredde gardinene inn på grenen og jammen fikk jeg gardiner. Jeg så bror ble stolt, og jeg tenker på det den dag i dag. Har aldri spurt han hva han tenkte den dagen.

De måtte ta meg seg en del hjemover igjen. Jeg stod og vinket når de dro, og da klarte jeg ikke holde tårene tilbake. Er rimelig trygg på at pappa også satt og gråt i den bilen, kanskje helt til Oslo. Det var nok ikke så lett å dra fra meg der oppe, sånn helt på egen hånd for første gang. Tone kom bak meg og tok meg på skulderen. – Det va ei kjekk familie!
Jeg fikk et fint år i Elverum. Folka tok meg godt imot, jeg så aldri noen rotte, og Sonny var faktisk helt OK. Han spiste bare makaroni. Blek som faen. Etter fem måneder fikk jeg til og med flytte opp i andre etasje. Med flott seng. Det var digg. Jeg ble venn med vaktmesteren, som også bodde der. Han var like gammel som oss andre og inviterte oss ofte på vorspiel på rommet. Det var viktig å smiske, da kunne vi få nye møbler på rommet eller gratisbilletter til bowlinga på Hamar. Jeg fikk jobbe i studentradioen og fikk treffe Morten Abel da han spilte i Peltz. Jeg fikk også bedrevet undersøkende journalistikk da jeg seks uker på rad testet frossenpizza sammen med to medstudenter. Man skulle ikke tro det, men utvalget er helt enormt der ute. Også i 1995.

Se så glad jeg er. Fått nytt og større rom. Hengt tørka roser på veggen. Snasent. Gardinene tok jeg med meg opp. Men greinen fikk være igjen nede. Til nestemann…

Jeg meldte meg inn på det lokale treningsstudioet. Av to årsaker; komme meg ut av det huset og dusje uten å måtte rense sluket først. Tror jeg gikk ned fem kilo det året.
Jeg drakk meg god og brisen på vei mot Trysil med mediaklassen min. Trodde jeg i alle fall. Etter tre bokser kjørte jeg ned vinduet, stakk ut hodet og skrek så høyt jeg kunne. Hadde aldri følt meg så glad. Men så spurte Anders om han kunne få en øl av meg. Jadda, alle kan få!! Anders tar en øl og påpeker raskt at jeg faktisk satt og drakk lettøl. Alle i bilen ler så godt, og Lene kjører nesten av veien. Den som lo mest var likevel meg.. Jeg hadde det helt supert.

Elverum og kjøkken fungerte fint, det😊