-trodde du hadde droppfot, jeg!

I går hadde jeg time hos en ortoped som skulle tilpasse en skinne til venstrefoten min. Jeg har vært så heldig å pådratt meg droppfot. Har hatt det siden 2013, da jeg ble feilbehandlet (rettere sagt, IKKE behandlet) og ble operert for sent da jeg fikk nerveprolaps i ryggen. Nok om det. Jeg sitter på venterommet, er som vanlig tidlig ute. Det er nye, flotte lokaler (stort pluss),men kaffen er ikke gratis. (stort minus) Etter ca 15 minutter blir jeg ropt opp og en mann møter meg på venterommet. Jeg reiser meg og går bort for å hilse. Han strekker, (noe motvillig virker det som) hånda fram og jeg syns han virker litt avstumpa. Så går vi mot kontoret hans. Jeg følger to-tre meter etter. Plutselig snur han seg mot meg og sier “Trodde du hadde droppfot, jeg”. Hvorpå jeg blir rimelig sjokkert. Det står i journalen at jeg har droppfot, så det visste han. Men han begynte tydeligvis å tvile, både på journalen og meg. Det blir et sånt øyeblikk hvor jeg ikke helt klarer å bli den type forbanna som jeg vil bli. Jeg blir spak. Det hater jeg. Der jeg hadde lyst til å si noe like spydig tilbake klarte jeg bare å si noe sånn halvspydig. -“Ja, det har jeg, men jeg klarer å GÅ.

Vi kommer inn på kontoret hans og den høye herre slenger seg ned i stolen sin, lener seg godt tilbake og legger armene bak hodet idet han ser på meg. Jeg har ikke engang rukket å treffe stolen før han sier “Ja, du ser ikke veldig plaga ut”. Så ler han. Fyren sitter tilbakelent i lenestolen sin og ler av meg. Nå merker jeg at jeg faktisk har lyst til å gråte. Jeg føler meg bitteliten. Nok en gang kommer jeg ikke på noe skikkelig spydig å si. Jeg blir helt stille et øyeblikk. Latteren hans går etter hvert over i smiling. Men ikke sånn sympatisk, når han ser på meg virker blikket hans dømmende. Nedverdigende. Jeg svelger et par ganger, merker jeg blir rød i ansiktet. Men ikke sint, jeg er for sjokkert til å bli sinna. Men jeg er trist. Og jeg forteller han, med klar stemme, at jeg er hos han for å få hjelp. At jeg ønsker, og trenger, en skinne på venstre foten som kan gjøre at jeg ikke halter så mye. For når jeg halter, selv om det ikke er mye, da får jeg mer vondt i ryggen og jeg får låsinger i nakke og skuldre. Jeg forteller han, føler meg sterkere nå, at jeg faktisk ikke syns det er så kult med denne skinna, det er ikke kult å ha vondt hele tiden og det er i alle fall ikke moro at jeg ikke lengre kan jobbe 100%. For jeg forteller at jeg elsker jobben min. Når jeg er på jobb har jeg det fint. Jeg blir distrahert på de dårlige dagene. -“Så derfor er jeg blitt HENVIST til deg, for å få hjelp”. Ortopeden har sluttet å smile. Herfra inn går det bra, han behandler meg med den respekten jeg faktisk fortjener. Han finner en sånn strikk skinne til meg. En som fortsatt gjør meg mobil, strikken går fra en rem rundt leggen min til kroker som er festet i joggeskoa. Den fremste delen av foten min blir dermed løftet opp på en annen måte enn jeg klarer selv. Jeg prøver den inne på kontoret hans og det føles veldig deilig. Som om foten min plutselig var 5 kg lettere. Selv om han ikke gadd å følge meg ut, fikk jeg ingen flere stygge kommentarer. Jeg ruslet mot utgangen og på vei mot resepsjonen, med lommeboka i hånda, hører jeg han rope: – “du skal ikke betale noe, du får det dekka av NAV. ” Jeg tusler ut med en litt vond følelse. Med skinna rundt leggen går jeg lettere enn tidligere, men jeg føler meg godt tråkket NED etter mitt besøk hos ortoped spesialisten. Møkkamann!

Dagen etter sitter jeg her foran PCen og tygger litt på det som skjedde i går. Hva var grunnen til at jeg ble så lite hyggelig behandlet? Hvorfor måtte jeg overbevise ortopeden at jeg faktisk TRENGTE en skinne, at jeg faktisk HADDE smerter i ryggen? Jeg hadde på meg en vanlig olabukse og en helt alminnelig t-skjorte. Men problemet var kanskje sminken og håret? Så jeg for frisk og fresh ut? Jeg hadde stylet håret litt siden jeg skulle på jobb rett etter timen. Sminke bruker jeg hver dag fordi jeg nærmer meg 50 og får ingenting gratis lenger. Syns ortopeden at jeg kanskje ikke så SYK NOK ut? Eller var det smilet mitt som var problemet hans? Jeg smiler mye og ofte. Har alltid gjort det, helt siden jeg var lita. Det, i sammenheng med at jeg snakker mye, gjør at folk spør om jeg er sur hver gang jeg er stille i mer enn 3 minutter. Tingen er at jeg liker å smile. Smil og latter hjelper meg gjennom alt som er vanskelig. Det skjer morsomme ting hele tiden (spesielt rundt meg) Men jeg har masse selvironi og jeg tar meg selv meget uhøytidelig. Den som ler høyest når jeg driter meg ut.. det er meg. Jeg har smerter i ryggen hver eneste dag, hvert minutt og hvert sekund. Det er ikke sånne STORE jeg-orker-ikke-mer smerter, men nok til at jeg enkelte dager blir veldig sliten, trist og lei. På venterommet hos ortopeden var jeg glad for mange ting. Jeg skulle få hjelp og veiledning av en kyndig spesialist. Jeg hadde ventet lenge på innkallingen og var kanskje derfor ekstra tidlig ute. Jeg satt og koste meg med kaffe som jeg hadde kjøpt i butikken ved siden av. (Godt jeg gjorde det) Jeg hadde en fin dag i vente med elevene mine. Vi skulle på tur. Jeg elsker å være lærer, det er verdens beste jobb. Så derfor møtte jeg ortopeden med et stort smil og var glad for å se han. Kanskje han ikke ser sånne smil ofte nok i jobben sin? Jeg virket nok ikke syk eller smertepåvirket i det hele tatt. Sånn i etterkant tror jeg han følte at jeg kastet bort den verdifulle tiden hans. Her kommer ei blid dame som på egen hånd klarer å gå inn på kontoret hans. Hun har overskudd og ork til å sminke seg og ordne håret. Hva i svarte natta gjør hun her hos meg? Er det sånn han tenkte?

Skulle jeg kanskje stått rett opp av senga, uten å dusje eller sminke meg? Dratt på meg en gammel joggings og en litt sånn halvmøkkete genser? Skulle jeg gått han i møte med senket hode og tunge skuldre? Sånn “offer” aktig? Kanskje jeg burde gått inn med en hatt i hånda og krøpet sammen som en sliten, gammel dame som ikke trodde noe som helst om seg selv? Som var “ferdig” og ikke hadde mer å leve for, jobbe mot? Kanskje jeg skulle haltet litt mer? Hadde han følt seg bedre da? Tatt meg imot på en annen måte? Det er mye jeg lurer på og den eneste som kan svare meg er jo ortopeden selv. Han der oppe på den høye hesten. Men så tenker jeg også at han sikkert ikke er den eneste som syns det er vanskelig å forstå de som har en smerte eller skade som ikke er så synlig. Ingen kan se at jeg har vondt. De tror meg når jeg forteller det, men jeg vil heller ikke at folk skal syns synd på meg. Men forståelse, aksept og respekt er veldig bra. Jeg vil at de jeg møter ikke skal være dømmende. Jeg blir glad hvis de møter smilet mitt, eller ler med meg. (gjerne AV meg også, det er alltid vel fortjent) For jeg er fortsatt glad. Det er masse å le av.

I selskaper er jeg aldri den som sitter passiv og mutt på en stol. Jeg danser! Jeg går til og med i spagaten. Ja, det kan jeg fortsatt, selv med vond rygg og droppfot. Jeg er redd for at mange syns det er rart. Jeg trener og er fortsatt veldig aktiv. Jeg kan gjøre nesten alt det jeg kunne før ryggskaden. Den eneste forskjellen er at jeg får som fortjent dagen derpå. Hvis jeg danser mye, er på konsert eller jogger på asfalt blir jeg helt ødelagt dagen etter. Men, det ser jo ingen andre enn de aller nærmeste. Og det er både bra og dumt. Bra, fordi jeg vil jo gjøre de tingene jeg alltid har gjort. Jeg vil være sosial og i festlige lag går jeg ned i spagaten. Fordi jeg kan, og vil. Jeg vil at andre skal se at jeg har det gøy og at de skal ha det gøy MED meg. Det er også dumt, fordi jeg er redd de ikke tror på meg når jeg i dagene etterpå klager litt på jobben. Jeg vil ikke være den som syter, jeg vil ikke bli hun som kun snakker om smerter, sykdom og elendighet. Derfor omgir jeg meg med personer som gjør meg glad, som får meg til å le. Og jeg håper bare at de også liker å ha meg der. At jeg fortsatt er interessant, positiv, snill og morsom.

Jeg følte meg ikke særlig interessant hos ortopeden. Der følte jeg meg som en belastning. Det var helt forferdelig. For aller første gang følte jeg meg som en skikkelig pasient. På Ullevål, etter min andre operasjon, var alle så utrolig snille, omtenksomme og gode. Men, da lå jeg jo i senga med bandasjer og med en gåstol inntil veggen. Det var lett å se at jeg hadde vondt. Likevel følte jeg meg aldri som et null. Hos den forbanna ortoped dusten følte jeg meg akkurat sånn, som et stort og tomt null.

Til alle de som befinner seg i min situasjon der ute, dere som akkurat nå er på vei inn til et eller annet legekontor for å møte en selvhøytidelig dust av en lege; håper du våger å si fra. Hvis ikke; tenk at legen sikkert har hatt en helt RÆVA dag hjemme før han kom på jobb. Han har sikkert krangla med kona. Kanskje han er sliten og lei livet. Så kommer du og er helt fantastisk! Og selv om du har vondt så takler du livet. Kanskje han er misunnelig? Til dere som har opplevd noe lignende; I feel you

Og til min kjære ortoped: skaff deg et liv og ta deg en bolle!