ikke helt A4

Minsteknerten sa til meg i bilen hjem fra trening en dag; -du er rar du, mamma. Jeg hadde rett i forkant gått skikkelig på trynet rett foran alle de andre foreldrene. Sånn ordentlig trynet ned i grusen greier. Jeg måtte si meg enig, jeg er den det SKJER ting med. Dere har sikkert sett morsomme videoer av folk som går rett inn i glassdører som ser ut som de er ÅPNE, men faktisk er LUKKET? De som går rett ned for telling? Ja, det har skjedd meg. Mange ting skjer, hver eneste dag. Jeg mister veldig ofte bilnøkkelen og /eller lommeboka.  Eller, ikke mister egentlig. Jeg legger den steder. Mens jeg gjør noe annet. I butikken har jeg med meg to ting; lommebok og bilnøkkel. Og telefon, noen ganger. Vesker har jeg gitt opp for lenge siden, det blir for mye å drasse rundt på. (null logikk, jeg ser den).  Vel, jeg gir dere noen eksempler: I matbutikken har jeg lommebok og bilnøkkel i hånda mens jeg handler. Bruker jeg en kurv legger jeg selvsagt fra meg dette i kurven. Men, det hender dessverre altfor ofte at jeg tror jeg skal kjøpe mye mindre enn det jeg faktisk drar med meg ut av butikken. Så jeg bruker SJELDEN annet enn henda mine å bære med. Jeg tar med et brød og legger det i den brødskjærer maskinen. Mens jeg gjør det så plasserer jeg nøkkel og lommebok et helt tilfeldig sted i umiddelbar nærhet (ofte har dette vært i brødhylla naturlig nok) Jeg står i kassa og skal betale og oppdager at jeg har mista lommeboka. Da er det bare å beklage for de som står bak meg og ta med brødet inn i butikken igjen for å lete etter tapt eiendel. Og selvsagt ligger både lommebok og nøkkel i brødavdelingen, klemt inn mellom en loff og et gulrotbrød (eller to andre typer brød) Dette har, tru det eller ei, skjedd meg 5-10 ganger, i år. I den samme Kiwi butikken. Det er jo helt på trynet.

For to dager siden var jeg i Torvbyen. En av butikkene jeg var innom var ARK bokhandel. Jeg flyr rundt der inne en halvtimes tid før jeg går mot bilen som jeg parkerte i 3. etasje. Ikke mindre enn fire poser bærer jeg med meg. Og jammen blir jeg overrasket over det faktum at jeg IKKE FINNER BILNØKKELEN! Etter å ha tømt alle fire posene utover bilpanseret og til dels også det møkkete gulvet i parkeringshuset er den rett og slett borte vekk. Jeg har blitt ganske flink til å puste med magen (flinkere i alle fall) Jeg går tilbake, butikk for butikk. Sist kommer jeg til ARK og der stod jeg ganske lenge ved tegnesakene. Og ganske riktig; DER ligger bilnøkkelen! På en stabel kladdebøker til 50%, rett bak hylla med tegnesakene. MAKES SENSE! Null stress, jeg tar nøkkelen rolig opp, ser meg rundt og går ut av butikken med hevet hode. For de som var der så jeg nok ganske avslappa ut. Sånn “der er en dame med full kontroll” inntrykk. Men inni kroppen min i slike øyeblikk er det HELT KAOS! Det koker og noen ganger snakker jeg hardt til meg selv etterpå.  Denne dagen er en sånn dag, i bilen på vei hjem fylles jeg av selvforakt, jeg hater at jeg ikke kan ha en eneste helt normal A4 dag. Og før dere tenker; hun stresser for mye…. Vel, jeg kan gå rett inn i en lukket glassdør selv om jeg ikke er stressa. Jeg kan snuble ut av senga om morgenen og stange hodet i nattbordet HELT UTVHVILT. 

Jeg tar noen ganger valg basert på latskap eller ønske om å være effektiv. Noen slike valg er det rett og slett vanskelig å rettferdiggjøre i etterkant. Det hender at jeg tar heisen èn etasje, enten i et kjøpesenter eller på et legekontor. Det tar lengre tid å vente på heisen enn å gå trappene. Vel, likevel velger jeg noen ganger å ta heisen. Og det hender at jeg ikke helt vet hvorfor. (Tror jeg alltid har likt heiser.) Så kommer det tragikomiske; Hvis det er andre mennesker i heisen med meg, spesielt hvis de sitter i rullestol eller har rullator; da tenker jeg at jeg må halte, eller dra på det ene benet. Det rettferdiggjør liksom det faktum at jeg tar heis èn etasje og gir mindre plass til de som faktisk trenger heisen. Så jeg halter bortover helt til de ikke ser meg lenger. Så går jeg vanlig igjen. Et par ganger har jeg kjørt helt inn til biblioteket i Fredrikstad. Den grusveien som egentlig er ment for andre enn meg regner jeg med. Jeg skal bare levere en bok, så jeg lar bilen stå på tomgang mens jeg, med boka i hånda, HALTER opp til inngangen. (hvis noen ser meg parkere der) Sist gang hadde jeg liksom et veldig stivt ben, som ikke kunne strekkes ut i det hele tatt. Så da jeg gikk opp trappene foran biblioteket så det nok VELDIG rart ut. Og det tok jo LANG TID! Mye lengre tid enn det hadde tatt hvis jeg hadde parkert der man skal parkere og gått helt vanlig. Ja, jeg skammer meg. Jeg håner alle de som faktisk ikke kan gå, åpenbart fordi jeg er lat.

I dag var jeg på foreldremøte, det andre av TRE denne uka. Mannen min er selvsagt på jobbreise disse dagene. Men, det går bra. Jeg takler det helt fint.. vanligvis. Men denne uka har vært spesielt masete og jeg har ikke hatt så mange pustepauser som vanlig. Vel, jeg hentet pappaen til en kompis av sønnen min og vi kjørte av sted (i min svarte cab, som jeg ELSKER).  Møtet hadde vart en time da denne pappaen (som for øvrig også er en god venn av oss) prikket meg i skulderen og sa “er det ikke litt dumt med åpen cab i dette regnet?” Jeg forstod ikke helt hva han mente først. Men, så, etter å ha sett ut mot skolegården ser jeg jo at det PØSER ute! Jeg  mener, jeg så nesten ikke lufta for bare regn. Panisk hiver jeg meg opp fra stolen og de 30-35 andre foresatte snur seg mot meg idèt jeg stormer mot døra. “ille dumt med åpen cab i dette regnet, da!! klarer jeg å si mens jeg begynner å løpe. Jeg rekker å konstatere at latter sprer seg i rommet mens jeg løper. Jeg hører dem ganske lenge og på vei mot bilen blir jeg selvsagt DRITVÅT. Jeg hiver meg inn i bilen og får lukket taket. Men, det er litt sent. Setene er gjennomvåte, en elv av vann renner ned fra dashbordet og blander seg med dammen som allerede ligger på gulvet foran setene. Helvete. Ved sidelinjen til fotballbanen ved siden av står to voksne mannfolk, de gir meg sånne blikk jeg ikke helt vet om jeg hater eller elsker. Sånne “herregud, for en teit kjerring som har taket nede i dette regnet” blikk. Uansett tenker jeg at det ikke er noen vits å sette seg inn i den våte bilen,  så jeg løper tilbake til de andre. Fort! Jeg river opp døra til lærerværelset og de ler ENDA! Der står jeg, da; gjennomvåt fra topp til tå, vann drypper fra håret ned i ansiktet og jeg ser mest sannsynlig helt psycho ut. Jeg merker at jeg har fått tics i høyreøye. Det pleier å skje når jeg er skikkelig stressa.  Lærerne virker overrasket over at jeg kom tilbake. Så føler jeg at jeg må si noe. (og det er typisk meg, sier alt for mye når jeg er nervøs) “Tror du blir våt i rumpa på vei hjem, Claas”! (det er han som skulle sitte på med meg hjem) Jeg går og setter meg ved siden av han. Tre minutter senere er møtet ferdig. Og det er jeg også.

  YES!

Hjemme hos oss er det mye latter blandet inn i galskapen. Heldigvis. Vi ler av oss selv hver eneste dag. Og det er helt innafor. Gutta har godtatt det faktum at mamma er litt utenom det vanlige, en A5 mamma. For de hever ikke engang et øyebryn når jeg kommer ramlende inn døra med tre liter melk, brød, frokostblanding, smør, ha på og kalkunpølse UTEN en pose å ha det i. De er vant til det. Jeg er glad jeg har dem, vi passer godt sammen syns jeg. Og når minstemann sier at jeg ikke er som alle andre mammaer, vel, da blir jeg egentlig glad. For hvem vil være som alle andre? Jeg har for lengst godtatt meg selv. Men må innrømme at jeg på en dårlig dag, hvis jeg er sliten eller har glemt å levere boka på biblioteket for fjerde gang, føler meg totalt mislykka. Den personen som gjør meg mest sliten i hele verden er meg selv. Når jeg glemmer lommeboka på bensinpumpa, kommer på foreldremøte med blusen på vranga eller da jeg må lete gjennom hele søppeldunken for å finne den post-it lappen som var så viktig. Herregud, da ønsker jeg å ligge i fosterstilling i en deilig varm seng i et lite rom i en hytte langt, langt vekk. Men så trekker jeg pusten, teller til ti og blir kastet tilbake i kaoset som er livet mitt. For jeg trives her. I huset vårt kan vi være barnslige og tullete. Vi bør ikke lykkes med alt,hele tida. Og jeg tenker at galskapen min sikkert gir trøst til mange, også de to guttene våre som vokser opp altfor fort. For det er viktig å ikke ta seg selv så høytidelig, enda bedre om man kan le høyt hvis man gjør noe feil. Det er greit å drite seg ut. Det er mer enn greit tenker jeg. I helsike, det er så befriende at ungene skulle hatt det på timeplanen.