Det var et par ting jeg trodde jeg visste i russetida. Nr 1: Jeg trodde jeg kunne drikke en flaske vin uten å bli full. Eller skikkelig dårlig dagen etterpå. Nr 2: Jeg skulle bli journalist eller forfatter. Det som fristet aller minst var en jobb som økonom eller lærer. Det aller verste ville være lærer på ungdomstrinnet. Det er nå 26 år siden jeg var russ. Jeg har jobbet som lærer på ungdomstrinnet i 21 av disse årene. Så hva skjedde?
La oss begynne med hvorfor jeg hadde en så sterk motvilje mot å bli lærer. Noe av grunnen var nok at jeg selv ikke var en A4 elev. Jeg var skoleflink, og jeg satt pent på stolen. Likevel utfordret jeg nok lærerne mine med frekke kommentarer, som egentlig ikke var ment sånn. Var det konflikter i klassen var jeg den første til å slenge meg på og det var selvsagt noe uklokt. Sånn i ettertid forstår jeg ikke hvordan jeg gikk ut med karakteren god i både orden og oppførsel. Jeg husker da en medelev ble kastet på gangen, for noe jeg syntes var urettferdig og altfor strengt av læreren. Jeg husker at jeg satt og tenkte et par sekunder før jeg reiste meg veldig raskt og stormet ut av klasserommet i et voldsomt tempo. Stolen min ble kastet bakover og ting gikk ikke stille for seg. Jeg stoppet et lite øyeblikk i døra, snudde meg mot læreren og sa: – hvis du kaster ut venninna mi, så kaster du ut meg også!! Så kastet jeg på håret og slang igjen døra med en voldsom kraft. Her tenker dere sikkert at jeg var en skikkelig tøffing og en liten pøbel? Vel, jeg var egentlig ikke det. For der utenfor døra klarte jeg nesten ikke å puste. Jeg stod helt stille og følte egentlig en voldsom anger umiddelbart. Men, jeg kunne jo ikke gå inn igjen, da ville jeg tape ansikt. Så jeg gikk til biblioteket, der satt også venninna mi. Også hun en skikkelig ordentlig jente, som bare hadde forsvart en annen medelev. Der satt vi da, og vi var alt annet enn tøffe i trynet. Når læreren kom for å se etter oss ti minutter etterpå begynte jeg nesten å gråte. Dette var i 9. klasse. Den læreren var fin. Han kom oss i møte der i biblioteket uten å virke sinna. Jeg tror faktisk han syns det hele var litt morsomt. For jeg så et lite glis på lur. Vi fikk med oss de siste 10 minuttene av mattetimen. Jeg hatet matte. Da det var tentamen fikk jeg helt panikk og klarte ikke å tenke klart. Blackout, husket INGENTING av året som hadde gått. Da kom læreren bort til meg, spurte om jeg ville bli med ut på gangen en tur. Der ute fikk jeg gråte litt og etterhvert klarte jeg å puste bedre. Han sa at han hadde troen på meg og sa at en matteprøve egentlig ikke betydde noe som helst. Så jeg slappet av og fullførte prøva. Fine læreren som jeg savner.
På videregående hadde jeg fortsatt ikke helt funnet plassen min. Men jeg trivdes bedre. Jeg kunne nok innimellom komme med krasse kommentarer og virke sårende. Men, jeg var også den som skapte noen smil. Jeg snublet i alt som var av sekker i klasserommet på vei til plassen min. Herregud. Det var kaos. Her fikk jeg en norsklærer som egentlig gjorde at jeg ble skikkelig glad i å skrive. Han var streng. Jeg ble faktisk så sur da han ga meg en dårlig karakter at jeg nektet å prate med ham da han oppsøkte meg i kantina. Han stod bak meg og la hånda si på skulderen min. Men jeg overså ham. Nektet å reise meg. Så frekk jeg var. Æsj. Men, akkurat da satt jeg med vennene mine og jeg spilte tøff, igjen. Ville ikke la de andre se at jeg “gav etter”. Når det ringte inn hadde jeg det skikkelig vondt. Den neste norsktimen våget jeg nesten ikke se ham i øynene. På slutten av timen gikk jeg fram til kateteret og hvisket “unnskyld”. Og jeg lot hele klassen få se at han strøk meg over hånda som jeg skjelvende hadde plassert foran rettebunken hans. Jeg hadde en tåre i øyekroken og jeg var så trist. Det var kaos i hodet. En forvirrende tid, men mye handler nok om hvor liten tro jeg hadde på meg selv den gangen. Angrep ble mitt beste forsvar, i en tid hvor det alltid var noen andre som var bedre enn meg, uansett fag. Stakkars lærere. Men også her gikk jeg ut med karakteren god i både orden og oppførsel. Et lite mirakel syns jeg selv. Men, kanskje jeg ikke var så ille? Norsklæreren så forbi det møtet i kantina, han la ikke noe vekt på det utbruddet mitt i klasserommet da jeg fikk den dårlige karakteren. Flotte fyren. Og heldige meg, som fikk flere sjanser til å bevise at jeg var ei grei jente.
Etter å ha studert i fire år etter videregående og på mine foreldres regning visste jeg fortsatt ikke helt hva jeg ville bli. Jeg hadde studert media, statsvitenskap og engelsk og bodd i Oslo, Halden og Elverum. Tanta mi fra nord var på besøk og sa helt ut av det blå: Nå er du jo lærer! Jeg lo godt og lenge, herregud, som jeg lo. Det var helt utenkelig. Jeg hadde selv sett lærerstudentene da jeg gikk på Høgskolen i Hedmark. De satt rundt store langbord i kantina med tullete hatter på hodet og sang bursdagssangen hver gang noen hadde bursdag. Herregud, der var ikke jeg. Jeg jobbet i studentradioen og skrev for studentavisa. Jeg besøkte gamlehjem og gjorde reportasjer da beboerne hadde dansekveld. Jeg og noen andre hadde et radioinnslag hvor vi testet alle frossenpizzaene som fantes i butikkene. Jeg fikk treffe Morten Abel da han spilte med Pelz på diskoteket i Elverum. Herregud, hvem vil bytte ut alt det med en kjedelig lærerjobb? Vel, jeg, skulle det vise seg.
Jeg hadde likevel studert lenge uten å bli noe klokere. Jeg kom ikke inn på journalistutdannelsen. Jeg følte presset. Så jeg tok PPU (praktisk pedagogisk utdanning) i Halden et år og vipps, jeg var adjunkt med opprykk. Og sånn ble det. Skjebnen skulle ha det til at jeg fikk jobb på ungdomstrinnet. I starten var det vanskelig. Jeg er opptatt av regler og som ung nyutdannet lærer slet jeg med å se forbi viktigheten av å komme i tide, være stille og gjøre alle leksene helt perfekt. Mange års erfaring og det å bli mamma har gjort meg så utrolig mye tryggere. Erfaringen og kunnskapen har lært meg at det å komme noen minutter for sent er ikke så viktig. Ikke alle elever klarer å sitte rolig på stolen en hel time. Leksene kan være for vanskelige for noen, andre kan ha mer enn nok med å komme seg gjennom dagen og natten. Herregud, jeg elsker jobben min. Det er verdens beste og viktigste jobb. Hvem hadde trodd det? Ikke jeg. Så ble jeg ikke journalist, men jeg ble lærer på ungdomstrinnet. Jeg får lov til å da del i livene til flotte ungdommer. Og jeg respekterer og forstår dem nå, mye mer enn jeg gjorde i begynnelsen. Jeg ser meg selv i noen av dem. De som egentlig er kjempeusikre, men som skjuler det så godt. Jeg kjenner dem. Noen er utålmodige og trenger pauser. Jeg lar de få de pausene. Alle må bli sett. Den jenta som sitter helt bakerst i rommet, som aldri sier noe, men som alltid gjør leksene helt perfekt. Jeg ser henne og jeg går ned og skryter av leksene hennes. Selvsagt er det vanskelig også, herregud, stange hodet i veggen vanskelig. Det er 25 ungdommer samlet i et lite rom. Innimellom koker det og jeg, som alle lærere, må fylle flere roller. Pedagog, sykepleier, helsesøster, psykolog og fredsmegler. Sånn er det også. Innimellom. Det hender at timen ikke blir som jeg hadde tenkt. (ganske ofte faktisk). Men, det er akkurat derfor jeg liker jobben min. Den har vokst på meg. Det var ikke så kjedelig likevel. Klart, jeg er ikke klar for å ta på meg bursdagshatten, men likevel.
Det er mye humor i klasserommet. Jeg har elever som gjør meg avslappet og jeg kan være meg selv. Kateteret har stått på samme plass i to år, men jeg klarer fortsatt å kjøre hofta hardt inn i bordhjørnet på vei inn. Jeg finner aldri fjernkontrollen til prosjektoren og må bli stadig mer kreativ da jeg ikke rekker opp til knappen. Stå på stolen, låne en linjal, bruke en lærebok eller spørre en av de høyeste gutta. Selvsagt kunne jeg bedt kontoret om å bestille en ny fjernkontroll, men det er jo så kjedelig. Fredag uke 38 ønsket jeg elevene god ferie selv om det fortsatt var en hel uke til høstferien. Latter. Og bevis på at alle kan bli lærere. Det er lov å være distrè og litt rar. Jeg er begge.
En gang fikk jeg en idè om å skremme litt liv i elevene, som var trette, det hadde vært en lang dag. Elevene satt på et rom vi ikke pleide å bruke, akkurat som om det rettferdiggjør min neste handling. Jeg hadde hentet en kopi og skulle tilbake i klasserommet. Jeg river opp døra og skriker noe så kreativt som “BØ!” Jeg skriker ganske høyt og syns selv det var skikkelig morsomt. Men det var ikke så morsomt for de elevene som satt i rommet og hadde prøve. Det var nok heller ikke så morsomt for læreren deres, han skvatt noe sinnsykt. For jeg hadde jo skremt feil elever. Mine elever var i naborommet. Det visste jeg jo. Så det var bare å beklage til den andre klassen og luske tilbake til der mine elever var. Jeg var så rød i mosen, måtte jo selvsagt forklare hva jeg hadde gjort. Flesteparten lo, men noen ristet bare på hodet. “-Herregud, Trude, det er bare for drøyt!” (sitat en elev) Ja, jeg var enig, det var for drøyt. Men veldig morsomt.
Jeg tror på å være ærlig. Vi skal ikke bli venner, men vi tilbringer så mye tid sammen. Hvis elevene ser at læreren kan gjøre feil, være litt trist en dag eller snuble inn i klasserommet så slapper de av. Som deretter fører til at de slipper litt av presset. Når jeg mistet mamma var det ikke vanskelig å komme tilbake til klasserommet selv om jeg var i dyp sorg. Det var deilig å ha noe annet å tenke på. Jeg valgte å fortelle dem om mamma. At jeg hadde mistet henne og var trist. Det kom en tåre i øyekroken, men det var greit. En tåre er bra. Jeg gjorde ikke noe stort poeng av det, men jeg fikk se at elevene hadde mye empati, og det er også noe vi skal lære dem. De brydde seg og sa at de syntes det var så trist. Så snakket vi ikke mer om det, og det var helt greit. Oftest er jeg glad og smilende, men alle har dårlige dager, også læreren. Og selv om mine dårlige dager ikke skal gå utover dem er det likevel viktig å vise dem at det er greit å ha det kjipt innimellom. Sånn er livet. Heldigvis ler vi mer enn vi gråter. Men de ler ikke av mine vitser. De er visst ikke morsomme. Bare jeg som ler. Tough crowd.
Jeg håper elevene liker seg i klasserommet. Jeg håper de vet at jeg liker dem. For det er viktig, alle må bli likt av noen. For noen elever er det å komme på skolen trygt og godt. For andre er det drit kjedelig, en slags mellomstasjon, en tvangsinnleggelse. Hvordan motivere elever? Million dollar question. Det fins alltid noen tomme blikk i klasserommet. Og jeg klarer ikke alltid å skape den gnisten de trenger for å bli motivert. Men, jeg kan prøve. Og sånn jobber vi lærere hver dag. Vi skaper gnist. Selv der alt virker tapt finnes det en vei inn. Det som er helt sikkert er at 15 åringer kjeder seg fort. Så vi må gjøre det litt mindre kjedelig, uten at det går på bekostning av det de skal lære. Her tar jeg gjerne imot råd. Som lærer blir man aldri utlært, det finnes ingen klar fasit. Jeg leste en artikkel for en stund siden. Skrevet av en amerikansk psykolog. Han skrev at snille mennesker er som god vin: De blir bare bedre og bedre med årene. Folks positive egenskaper forsterker seg ettersom de blir eldre. Jeg er enig. Det handler om å være et godt menneske der i klasserommet. Og det tok litt tid for meg å modnes. Jeg tror de aller fleste lærere føler det sånn. Vi blir bedre med tid og erfaring. Etter en viss stund finner man sin egen måte å nå fram til elevene på. Så kommer tryggheten. Faktum er vel at jeg gjør så godt jeg kan. Jeg har motivasjonen fortsatt, selv om jeg begynner å bli voksen… Så jeg tar med meg gleden over faget mitt inn i klasserommet blandet med en dose humor, respekt og vennlighet. Så er det bare å håpe at deigen hever og at ikke dritten faller sammen i midten. Eller at noe sitter fast i bunnen av plata. For det er så trist.
Jeg syns det er så fint når elevene vil gi meg en klem før de går til ferie. Jeg liker å klemme. Det er selvsagt helt frivillig, men når disse høye 16 åringene strekker ut armene mot meg den siste skoledagen tenker jeg to ting; 1: Jeg elsker jobben min. 2: Helsike, jeg er så liten.
YES!
trude eller ei 